Menu Meny

Spania: Roadtrip Sevilla–Madrid

– Fra Madrid til Sevilla? Ta toget, sa sjefen min. – Men jeg vil se mer! sa jeg. – Du kommer til å angre, sa han. – Da får jeg skrive om det, da, sa jeg kjekt, pakket bagen, dro til Spania og leide bil. Og om jeg ikke akkurat angret, så fantes det vel øyeblikk da jeg lengtet etter fastlagt skinnegang.

– Ikke engang en trikk? Vi står på en vidstrakt plass i det som synes å være midten av Madrid og ser oss forvirret rundt.
Ingen trikk å spore. Ingen elv. Ingen havn, ingen fjell, ingen Eiffeltårn eller store Kristusstatuer. Hva i all verden har man å navigere etter da?
– Nada, sier Madrid og smiler sitt litt kjølige, selvgode smil, før hun knabber stedsansen vår og sender oss ut på oppdagerferd uten kart og kompass.

Der andre byer ser ut som de har trukket pusten dypt for å blåse opp noen få, men store monumenter og severdigheter, virker det som om Madrid har hatt jevn og solid puls gjennom hele sin storhetstid. Det som i enhver annen by ville blitt et landemerke, er bare et hvilket som helst gatehjørne eller rundkjøring i Madrid. Det ene overdådig dekorerte husmønet overgår det neste, og hvis det finnes noen statistikk over hvilke byer i verden som har flest murfigurer over øyehøyde, tror jeg Spanias hovedstad ville nådd høyt opp. Vil man snarere rangere byer etter antall kunstmuseer i verdensklasse, er jeg nesten sikker på at vi har en vinner.
Og nettopp museene – Prado, Reina Sofia og Thyssen – er det som lokker.
Det er bare litt uklart hvor fra.

Paseo del Arte
– ikke en betegnelse som finnes på kartet, men museene ligger i en slags trekantformasjon rundt Paseo del Prado. Betegnes som «det gylne triangel» av noen. Bermudatriangelet for de mer villfarne.

Reina Sofia: www.museoreinasofia.es
Høydepunkt:

Selv om museet huser fantastisk kunst, er høydepunktet bokstavelig talt takterrassen – gjerne seint på ettermiddagen når lyset er gult og du har sett så mye kunst at du helt automatisk begynner å lage bilder av skyene over Madrid.
Prado:
www.museodelprado.es
Høydepunkt:
Goyas mørke periode er plassert i kjelleren. Det er nesten så man kjenner lukten av blod og forråtnelse når man står ansikt til ansikt med kunstnerens dystre motiver der nede – og så blir den nydelige hagen rundt det ærverdige museet enda vakrere når man er ferdig.
Thyssen:
www.museothyssen.org
Høydepunkt:
Frem til 17. mai finner man spesialutstillingen «Shadows» på kunstkjennernes Madrid-favoritt Thyssen. Skyggebruk går som en rød tråd gjennom ulike epoker og setter mesterverk og ukjente perler i et nytt lys.



Børs og katedral.
Børs og katedral.

Katrine Ziesler

Heldigvis gir Toledo oss ett forsøk til. Eventyrbyen som i 1986 sikret seg plass på UNESCOs kulturarvliste, er blant de mest populære utfluktene man kan gjøre fra Madrid, og gir føttene en velkommen forandring fra brede asfaltalleer til smale brolagte smug.

Så drar vi.
Veksler, girer og bremser og glir, inn og ut av usynlige filer, mellom, bakom, forbi biler.
Vi danser en dans iført Skoda og solbriller, vrikker på en minimal stjert, ser storbyen forsvinne bak oss i speilet og blunker prøvende mot landeveien med skjeve frontlykter. En sløy trafikal flamenco, der det gjelder å være både følsom og bestemt på en gang. Størrelse teller, og vi har liten bil. Da må man trampe litt med dekkene for å komme noen vei.
Men selv om vi føler vi mestrer rytmen, er det mye stygt å si om skiltingen på spanske motorveier. Salida står det. Salida: Toledo. Det betyr den avkjøringen du nå kjørte forbi var til Toledo.
– Var det ikke dit vi skulle?
– Mulig det. Det var din oppgave å følge med på skiltene.
– Da kan jeg informere om at det skiltet vi nå passerte, sa at vi er på ville veier.
– Det er vi alltid.

Heldigvis gir Toledo oss ett forsøk til. Eventyrbyen som i 1986 sikret seg plass på UNESCOs kulturarvliste, er blant de mest populære utfluktene man kan gjøre fra Madrid, og gir føttene en velkommen forandring fra brede asfaltalleer til smale brolagte smug.
Toledo er som en eneste borg av en by.
Beliggende på en høyde og innhegnet av en bymur må den ha vært nesten uinntakelig for utenforstående. Her samlet og forskanset de lærde seg, og byen ble fast tilholdssted for kunstneren El Greco, som med sine fargekraftige og lettere psykedeliske motiver – både elsket, hatet og kopiert – befestet sin posisjon i spansk malertradisjon.
Etter å ha saumfart uoversiktlige labyrintgater, beundret skyhøye kirkespir og hilst på nysgjerrige små dyr som titter ut fra sine vindusposter, setter vi oss ned og tar en kald cola over gaten for en blomstrende park mellom to kirker. I parken sitter en muslimsk kvinne og passer to småbarn.
– Det virker som om Toledo har klart å beholde den toleransen de en gang var kjent for, sier jeg.
– Du mener Tulaytulah, sier han som sitter med nesen dypt nede i guidebrosjyren.
– Det er det byen heter på arabisk.– Hvilket jo minner oss på at vi bør bevege oss videre i retning maurernes Spania. Husker du hvor vi satte bilen?
– Sånn cirka.
– Hvor lang tid trenger vi på å finne den?
– En stund.

Og her – uten at jeg kan si akkurat hvor her er – idet vi forsøker å finne den lille bilen som virker ekstra liten når den gjemmer seg i en bratt bakke, omtrent der vi satte den fra oss, begår vi denne dagens største tabbe. Vi blir enige om å drøye lunsj, komme oss av gårde og finne en restaurant på vei ut av byen.
Det var ingen restaurant på vei ut av byen. Veien ut av byen ble dessuten ikke helt riktig, og å finne tilbake til riktig vei er ikke lett når man leser dårlige kart på tom mage. Og så begynte det å regne.


Kloke av skade handler vi nistemat på Almagros velfylte ostebutikk og setter oss i bilen med målrettethet i blikket. I dag skal vi klare det; Córdoba. Jeg har puttet en portugiser i førersetet. Det er smart av to grunner. 1. Portugisere er vant til flamencotrafikk – og vel så det. 2. Hver gang road-ragen tar overhånd, får jeg en heftig lekse i forskjellen mellom spanjoler og deres langt smartere nabofolk – der spanjolene gjerne får sitt pass påskrevet.

The rain in Spain stays mainly on the plain, mumler jeg surt og skuler ut på våte vinranker, rødlig gjørme og endeløse rader med oliventrær og oi! En diger okse i horisonten!
Vi stopper i en cowboy-by og spør om veien og et varmt måltid, men restauranten er siestastengt og veien er, tradisjonen tro, feil. To pakker mariekjeks seinere er det bare å innse at vi ikke kommer til å nå vårt neste mål, Córdoba, innen mørkets frembrudd. På tide å legge en plan B.
– Ciudad Real eller Almagro? spør jeg sjåføren.
– Elle melle… Almagro. Hva kan vi vente oss der?
– En av Spanias pussigste plazaer, sier jeg, og stemningen letter litt.

Noen timer senere har vi parkert en sliten liten Skoda og innlosjert oss på et herberge som ble bygget som kloster på 1500-tallet. Nedenfor høye vinduer, i en vakkert beplantet bakgård, står knallblå blomsterpotter på rekke og rad. Mellom dem slynger det seg en hageslange i matchende farge. Men det er også det eneste som likner på liv.
I søvnige Almagro utenom helg og sesong er det i Plazaen det skjer. Og med en stor bunke manchego-ost på bordet og rødvin i hånden, kan vi endelig lene oss tilbake og vurdere Almagros arkitektoniske stolthet.
– Dette ser da verken europeisk eller maurisk ut, sier jeg forvirret.
– Mer asiatisk, sier reisefølget, med munnen full av manchego og lar blikket følge buede husmøner og bølgende tak over innglassede, lave balkonger som omkranser den firkantede plassen.
– Vi kjører altså fra det industrielle, europeiske Nord-Spania til det mauriske, arabiske Andalucía – via Kina! Ikke rart det tar tid.

Den natten sover vi så godt at vi ikke merker noe til de døde munkene som helt sikkert spøker i Hospedaria Almagro. Og dagen etter våkner vi til noe vi nesten hadde glemt hva var. Sol.
Kloke av skade handler vi nistemat på Almagros velfylte ostebutikk og setter oss i bilen med målrettethet i blikket. I dag skal vi klare det; Córdoba. Jeg har puttet en portugiser i førersetet. Det er smart av to grunner. 1. Portugisere er vant til flamencotrafikk – og vel så det. 2. Hver gang road-ragen tar overhånd, får jeg en heftig lekse i forskjellen mellom spanjoler og deres langt smartere nabofolk – der spanjolene gjerne får sitt pass påskrevet. Det kan være greit når man ser seg om blant bugnende åkre og spinnende vindmøller, og fristes til å tro at spanjoler er driftige folk med omløp i hodet. Portugiseren bak rattet vet bedre. Men nå? Selv Spanias største skeptiker lar seg tine av et stadig mer solgult Andalusía.

Hvis Toledo var kjent for toleranse og religiøst mangfold, var Córdoba en superstjerne innen faget. De tre kulturers by var allerede på 1000-tallet kjent for å huse kristne så vel som jøder og muslimer side om side, noe som selvsagt har satt sitt preg på bygningsmassen. Solgule fasader, forseggjorte kirkebygg, hvit-og-rød-rutete moské-buer, arabiske skrifttegn og appelsintrær. Fargene fra det spanske flagget går igjen overalt.
Og fargene følger oss videre sørover. Vi kjører på gult og rødt hele veien til Sevilla.
Fordelen med en by som er spesiallaget til å gå seg vill i, er at man selv ikke trenger å konsentrere seg om det – og heller fokusere på viktige ting som mat og drikke. Målet er å spise tapas til frokost, lunsj og middag – hvilket ikke er noe som helst problem i Sevilla. Og stapper man i seg en kaloribombe av en smult-churro innimellom, får man enda mer krutt i føttene til gatevandring på kryss og tvers gjennom Alfalfa, over plasser, forbi ruvende katedraler, maurerfort og – mest fordi vi fant noen trikkeskinner – i riktig retning.
For mens de fleste av Sevillas opplagte severdigheter ligger som perler på en litt krøllete snor inne i gamlebyen, vil vi se det stedet som ser rarest ut på kartet.

I 1929 var Sevilla sammen med Barcelona vertsby for verdensutstillingen – og bygget for anledningen landets, ja kanskje verdensdelens største flisbelagte paviljong. Plaza de España har fliser med motiver fra samtlige regioner i Spania og fra flere av de tidligere spanske koloniene i Sentral- og Sør-Amerika.
Man kan samle så mange duer, skoleklasser og suvenirselgere man bare vil på denne enorme plassen – det vil aldri se fullt ut. Snarere litt overjordisk, særlig for den som har sett litt nøye på Star Wars: Episode II, Attack of the Clones. Idet du rusler opp trappene til den flislagte plassen, har du nemlig landet på planeten Naboo. Det mangler riktignok noen kuppeltak i bakgrunnen, og plassen er i sin jordiske versjon kun halvparten av den helt sirkulære borgen vi vandrer rundt i i Star Wars-filmen, men likevel. Et lite stykke stjernekrig i en by full av høykultur og kastanjetter.

Og best av alt: vi fant det. Nå kan vi spise.

Tapasbarer i Sevilla
Like fundamentalt viktig som museer i Madrid, er tapasbarer i Sevilla.
Ta en copa og en tapita, og unnslipp en regnskur eller solstek i Alfalfa, på:

Coloniales: Plaza Cristo de Burgos 19
Sett navnet ditt på tavla, ta deg et glass vin og vent til det er din tur til å sitte ned og nyte eksepsjonelt god tapas til rimelige priser i hyggelige omgivelser. Det kan ta sin tid, men vi lover deg – du kommer ikke til å angre.
Bar Alfalfa: Plaza Alfalfa
Populær hjørnebar med sjel, sjarm, store vinduer for menneskestudier og tapas med originale vrier.
Bar Europa: c/ Siete Revuelta 35 / Plaza del Pan
Vakker bar med fliser på gulv og vegger, stor uteservering og perfekt beliggenhet for en kjapp snack mens man hviler slitne føtter.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!