Menu Meny

Sri Lanka: Tilbake til Sri Lanka

Krig og fred lukker og åpner reisemål. Sri Lanka gir deg både gjensynets tilfredsstillelse og spenningen ved å besøke steder du aldri, på grunn av krig, ikke har vært før.

GÅR SØROVER GALLE FACE GREEN, strandpromenade og yndet utfluktssted for Colombos innbyggere. Alle er der, ser og blir sett. Det er en rolig, behagelig stemning, bare avbrutt av barn fulle av spillopper. Jeg etter meg ned på en benk og får snart selskap. To menn går rett på sak: Hva synes jeg om Sri Lanka? Er Colombo en fin by? Liker jeg jentene der? Det siste spørsmålet var nok litt vovet, for de kniser som to tenåringer. Og jeg forteller at jeg kommer fra Midnattssolens land og at flyet mitt landet for noen ganske få timer siden. Derfor hadde jeg ikke dannet meg noen ny mening, men jeg hadde vært der flere ganger, første gang for flere generasjoner siden, og at minnene fra den gang var så gode at jeg nå var kommet tilbake.
Den ene mannen sa noe jeg ikke oppfattet med en gang. Han gjentok det, og nå hørte jeg det tydelig:
– Solheim.
De så alvorlige ut, begge to.
Jeg sa ingenting, men nikket. Stillheten senket seg, solen var på vei ned i havet. Jeg prøvde så godt jeg kunne å løse litt på stemningen ved å spørre om hvordan det sto til med cricket, hadde lest at Sri Lanka hadde vunnet en viktig kamp. Mislyktes.
– Solheim, konstaterte han. – Government doesn't like him.
Drit og dra, tenkte jeg. Jeg gidder ikke sitte her og ha dårlig samvittighet for en landsmann, selv om han i store deler av befolkningen blir sett på mer som en Tamil Tiger-venn enn en fredsforhandler.
– Bodde et par hus bortenfor meg da vi vokste opp, forkynte jeg.
De stirret som ut i intet begge to.
– Sto i samme klubb vi, fortsatte jeg provoserende. Frigg-gutter. Han var ganske god i fotball.
Da var det som om de våknet.
– Solskjær, Solheim. Football. Very good, la jeg til.
Det politiske ble glemt, jeg smurte litt på og la ut om Solheims innsats i landskampen mot danskene, i hine hårde dager.
Og plutselig var ikke «Solheim» lenger et skjellsord. Nei, karene synes i grunnen han var en fanden så bra kar.
Slik kan idrett forene, tenkte jeg. Friggs småguttelag, der Erik Solheim spilte, tapte riktignok 0–2 i vennskapskampen mot danske Skovbakken. Unyttig opplysning, der og da.

Stranden i Negombo på vestkysten. Et turistmål ganske likt alle andre fine strender. Fordel: Kort vei til den internasjonale flyplassen. Små og fargerike båter, små fangster, fornøyde fiskere.
Stranden i Negombo på vestkysten. Et turistmål ganske likt alle andre fine strender. Fordel: Kort vei til den internasjonale flyplassen. Små og fargerike båter, små fangster, fornøyde fiskere.
Fotomotiv for turisten, hard jobbing for den som skal leve av det.
Fotomotiv for turisten, hard jobbing for den som skal leve av det.
Stranden i Negombo på vestkysten. Et turistmål ganske likt alle andre fine strender. Fordel: Kort vei til den internasjonale flyplassen.
Stranden i Negombo på vestkysten. Et turistmål ganske likt alle andre fine strender. Fordel: Kort vei til den internasjonale flyplassen.
Bøting av garn. Små og fargerike båter, små fangster, fornøyde fiskere.
Bøting av garn. Små og fargerike båter, små fangster, fornøyde fiskere.

Helge Baardseth

Te på Galle Face Hotel? Mimrer der jeg går. Folk jeg møtte, alltid var det te på Galle Face Hotel. Så ofte, en periode, at jeg var på nikk med dørvakten. Rettelse: sjefen for dørvaktene.

VINKE, VINK. BARN PÅ UTFLUKT – skoleklasser? De er iallfall kledd likt, som i skoleuniformer. De går pent og i rekke, to og to, leier hverandre. Ei lita jente med musefletter vinker til meg. Jeg vinker tilbake. Så vinker hele klassen og jeg vinker igjen. Står der og vinker, vinker. Spør en ung, voksen leder om jeg kan få ta et bilde av dem. Selvfølgelig, sier hun. En eldre, tilsynelatende bisk kollega, kommer ilende til. Jeg er på vei til å legge kameraet i vesken, men så smiler hun og spør om jeg ikke også kan ta bilde av hennes klasse. Blir litt skolefotograf der og da. Undrer meg: hadde det gått i Norge?
Te på Galle Face Hotel? Mimrer der jeg går. Folk jeg møtte, alltid var det te på Galle Face Hotel. Så ofte, en periode, at jeg var på nikk med dørvakten. Rettelse: sjefen for dørvaktene. Jeg smiler litt av meg selv: dette innbitte ønske om å være del av noe. Kjenne noen. Det hadde nok mer å gjøre med drikkepenger enn vennskap. Uansett, nå gledet jeg meg.
Hotellet ligger i enden av promenaden. Utbygging på gang, halve hotellet er stengt. Nye folk i døren, de jeg i sin tid kjente er sikkert døde.
Det skal de ha: Hotellet er lekkert, med design så det holder, spaavdeling, og det er i det hele tatt ikke måte på. Men hotellet er blitt så likt andre luksushoteller. Uten sjel, uten sjarm. Følte meg helt satt ut.
– Nei, svarte jeg tvert da jeg ble spurt om jeg ønsket noe å drikke. Nei, takk! rettet jeg det til, og satte kursen mot utgangsdøren.
The Cricket Club i Queens Road ble redningen. Tradisjonsrik, åpen for alle. En lav, staslig bygning. Røff og elegant, som sporten. Ikke noe fjas, rett på sak. Jeg var tilbake på plass.

Lokaltog og lange rekker med vifter. De virker ikke, men frisk luft kommer via de åpne dørene.
Lokaltog og lange rekker med vifter. De virker ikke, men frisk luft kommer via de åpne dørene.

Heleg Baardseth

Og så blir jeg så glad når jeg ser at de vel så ofte bruker tegninger som fotografier. Avisene kan være nådeløse mot politikerne, selv presidenten, den alle steder nærværende Mahinda Rajapaksa. Han åpner skoler, veier, sykehus, hoteller – hver eneste dag, skal man tro avisene. En opptatt mann.

HAR KJØPT EN GUIDEBOK, Dreamtrip Sri Lanka. Provoserende dårlig, vanskelig å finne fram i, små bokstaver, steder på kart er ikke omtalt i boken og visa versa. Ville ikke ha den. Legger den diskret igjen på et kafébord, men servitøren kommer løpende etter meg med den. Da tar jeg og river ut side for side og kaster i en søppeldunk. Ville ikke at andre skulle komme i skade å lese den.
Lett å være i et land hvor engelsk er et av hovedspråkene. Å forstå og bli forstått. Guider kan være bra, men aviser gir meg vel så mye. Leser. Nyter. Lærer. Som historien fra Welikanda om han som dengte rektoren sin med et balltre, om treplantingsprosjekter, oppskrifter – og nyheter fra internasjonale pressebyråer. Og så blir jeg så glad når jeg ser at de vel så ofte bruker tegninger som fotografier.
Avisene kan være nådeløse mot politikerne, selv presidenten, den alle steder nærværende Mahinda Rajapaksa. Han åpner skoler, veier, sykehus, hoteller – hver eneste dag, skal man tro avisene. En opptatt mann.
Gjorde regjeringen i Sri Lanka seg skyldig i forbrytelse mot menneskeheten under borgerkrigen som sluttet i 2009? Det vil FN ha svar på og har oppnevnt en kommisjon. Men her er folk sinte. Ikke så mye på FN som på de som står bak, først og fremst USA. Hvordan, spør man, side opp og side ned i Daily Mirror, våger verdens største krigsforbryter siden den 2. verdenskrig, å presse fram en slik resolusjon? Diskusjonene går høylytt også mellom de jeg møter og drikker kaffe med. For og imot. Jeg holder kjeft.

Togturen fra Colombo til Kandy er en klassisk reise, men fly er heller ikke ueffent – den ene veien.
Togturen fra Colombo til Kandy er en klassisk reise, men fly er heller ikke ueffent – den ene veien.
Elefanter er et av Sri Lankas varemerker.
Elefanter er et av Sri Lankas varemerker.
The Temple of the Tooth (Buddhas tann), i Kandy, et av buddhistenes helligste templer. En opplevelse også for ikke-troende.
The Temple of the Tooth (Buddhas tann), i Kandy, et av buddhistenes helligste templer. En opplevelse også for ikke-troende.
Hindugud, en av de mange, i Trancomalee på østkysten.
Hindugud, en av de mange, i Trancomalee på østkysten.

Helge Baardseth

Jeg er ikke redd. Eller: jeg blir uredd etter hvert som jeg skjønner at piloten er dyktig. Galle fra høyt ovenifra, fiskebåthavner. Vi vinker til folk på stranden, det hadde holdt å smile, så nær dem er vi.

ET LITE FLY SKAL FRAKTE MEG til Kandy. Rutefly, med både flottører og hjul. Dessverre, sier piloten, det andre flyet vi har repareres, så vi må fly en spesiell rute. Han stresser flere ganger at det er til reparasjon og ikke har falt ned.
Lykkelige meg. Rundtur over hele det sørlige Sri Lanka. Som en kompensasjon flyr han lavt, svært lavt, jøss, der var vi borte i en bølgetopp. Jeg er ikke redd. Eller: jeg blir uredd etter hvert som jeg skjønner at piloten er dyktig. Galle fra høyt ovenifra, fiskebåthavner. Vi vinker til folk på stranden, det hadde holdt å smile, så nær dem er vi. Og så lander vi, og tar av fra små innsjøer som ligger som en krans innenfor kysten. Innsjøer med et rikt fugleliv og jeg får en følelse av at vi ikke engang burde være i nærheten i dette som burde være fuglereservater. En, to passasjerer av og på. Små flåter tjener som ankomsthaller, av og til godt skjult av mektige trekroner.
Så lander vi i Kandy. Ikke på innsjøen ved templet, men på et vannreservoar noen kilometer utenfor byen.
Jeg vet jeg burde valgt Suisse Hotel, men godtok hotellet jeg ble kjørt til. Feil valg, jeg lærer aldri. Hissige mygg holdt meg våken hele natten.
Neste morgen pakket jeg sekken og gikk inn til sentrum. Olde Impire Hotel, et lite hotell ved siden av et av buddhistenes helligste templer.
Møtte hotellets eier. Tredve år siden sist, jeg fikk det beste rommet. Han syntes jeg fortjente det.
Travel by, Kandy. Universitetsby, best i Sri Lanka. Besøkte «tanntemplet» som er hellig fordi det har en av Buddhas tenner. Respekt, jeg harselerer ikke. Mange mennesker, lange køer. Jeg lar meg lede, følger strømmen. Setter meg ned utendørs. Spinkel bjelleklang, atonal sang– føler en ubeskrivelig ro.

Kandy er en universitetsby, samt en by preget av munkene i de mange klostrene.
Kandy er en universitetsby, samt en by preget av munkene i de mange klostrene.

Helge Baardseth

Vi ankommer Tranconmalee, i tamilland, uten ulykker, skjebnens makt. Behagelig by. Besøker hindutemplet Koneswaram på toppen av en klippe. Fredfullt. Blir møtt med vennlighet, nysgjerrighet. Folk ønsker meg velkommen, som om jeg var en kuriositet, selv om det er flere år siden det ble fred, etter tredve år med krig.

JEG TAR LIKE GODT EN TAXI ned til busstasjonen. Bussen fylles opp, ikke minst på taket.Snart er vi på vei til Trincomalee, på østkysten.. Krig, borgerkrig, lukker og åpner reisemål. I mange år var dette et ikke-sted for reisere. For farlig, rett og slett. Nå er det åpent og dit vil jeg.
Jeg burde tatt fly eller tog tenker jeg. Sjåføren kjører fort, full pinne hele tiden. virker full eller på annen måte rusa. Forbikjøringene er ofte så dristige at jeg lukker øyne og forbauset når biler og folk er passert uten at det skjedde alvorlige ulykker. Billettøren slanger seg mellom passasjerene, billetter skrives for hånd, pengesedlene i forskjellige valører settes på riktig plass mellom fingrene hans. Han slår med knyttneven i bussiden, et slags kodespråk jeg ikke klarer å tyde.
En kort stopp, nok tid til en flaske vann, så videre. Jeg er ingen pyse på veien, har kjørt motorsykkel i India som bevis på den påstanden, men dette blir for mye for meg. Lukker øynene, presser meg selv til å sove. Fåfengt.
Vi ankommer Tranconmalee, i tamilland, uten ulykker, skjebnens makt. Behagelig by. Besøker hindutemplet Koneswaram på toppen av en klippe. Fredfullt. Blir møtt med vennlighet, nysgjerrighet. Folk ønsker meg velkommen, som om jeg var en kuriositet, selv om det er flere år siden det ble fred, etter tredve år med krig.
Ønsker ro og tar lokalbuss nordover til Nilaveli Beach. Der finner jeg et lite hotell ved stranden. En hundrings for et pent rom med vifte i taket.
Søte, små apekatter kaster seg fra gren til gren. Jeg blir fascinert og sitter i lang tid og ser på dem. Det er først da det blir mørkt, jeg har krøpet til sengs at de begynner å hoppe ned på bølgeblikktaket. Da høres de søte små ut som tanks.

Solnedgang på stranden utenfor Galle Face Green. Romantisk og vakkert.
Solnedgang på stranden utenfor Galle Face Green. Romantisk og vakkert.

Helge Baardseth

Ellers: Herlige dager. Tidlig oppe, en god kopp te, lunsj, te, en stund med Michael Ondaatjes Running in the Family, en bok om forfatterens nederlandsk-srilankiske slektninger på Sri Lanka, te, bad, lunsj, te, middag, bad, te. En ensformig, behagelig rutine.

DEN ØDE STRANDEN. «I Østen stiger solen opp, den spreder sol på sky». Barnelærdom. Militærpost med maskingevær på stranden. Etterdønninger fra en urolig tid. Soldaten smiler vennlig og ønsker meg velkommen. Kilometervis med strand mot nord, kilometervis med strand mot sør. Der står jeg. Alene. Drømmen, men også litt skremmende. Sa til meg selv at dette er selve drømmen, en følelse av Robinson-tilværelse. men var Robinson en lykkelig mann? Ikke før han fant Fredag, spør du meg.
Der kom det jammen en familie. Fire stykker på en moped. Folksomt.
Jeg sovnet. Våknet av at det prikket i huden. To grunner: det begynte å blåse opp, og huden var lys rød. Hadde smurt meg inn med faktor 10, burde ha hatt faktor 30. Det ble en slitsom natt.
Ellers: Herlige dager. Tidlig oppe, en god kopp te, lunsj, te, en stund med Michael Ondaatjes Running in the Family, en bok om forfatterens nederlandsk-srilankiske slektninger på Sri Lanka, te, bad, lunsj, te, middag, bad, te. En ensformig, behagelig rutine.
Kort prat med andre reisere på det lille hotellet, utveksling av erfaringer, men ikke noe mer enn det. De par, jeg alene. Det høres trist ut, men er ikke det. Trives – og reiser videre.
Skjønt alene, følte at jeg iallfall hadde et reisefølge. Inn Battuta, min store helt. Såpass at jeg har besøkt gravstedet hans i Tanger. Ibn, mellom venner, var en reiser av virkelige dimensjoner. Og i året 1341 ble han utnevnt til indisk ambassadør til Kina. Han dro av gårde med 200 hinduslaver (gave til keiseren), sangere og dansere, og 100 hester – blant mye annet. Pluss 1000 soldater som skulle gi den nødvendige beskyttelse på den farefulle ferden. Han ble robbet likevel, klarte å rømme og etter mange viderverdigheter, fremdeles på vei til Kina, kom han til Ceylon og besøkte muslimenes hellige fjell, Adam's Peak. For Sri Lanka lå på ruten til mange reisere på den tiden, ikke minst for folk fra Øst-kysten av Afrika. Som en ørliten digresjon.

Olde Empire Hotel i Kandy. Altanen i annen etasje – det beste stedet å sitte i hele byen.
Olde Empire Hotel i Kandy. Altanen i annen etasje – det beste stedet å sitte i hele byen.

Helge Baardseth

Negombo ligger mot vest og det gjør seg godt når solen går ned. Det gylne lyset. Fin strand, men hele stedet har noe Playa de Ingles-aktig over seg. Skjønner ikke helt hvorfor noen drar den lange veien fra Europa og hit, bare for å finne det samme de har på Mallorca. Mange mennesker, puber, neon, støy.

TOGET TIL POLEGAHAWELA, du skal ikke ha krøll på tungen for å uttale navn her fort og riktig. Kinesiske tog det meste av veien, bra standard. Så over til lokaltog. Mindre bra standard. Lang rekke med vifter i taket, men ingen av dem virker. Det gjør ikke noe, for vinduene er åpne og gir luft i lukene. Dørene er også åpne, men alle er avslappet og ungene løper rundt og leker. Av og til kikker de ut av døren, men selv om toget farer av gårde i minst 60 km. i timen er det bare jeg som bli svett av engstelse.
Ankommer Polegahawela, blir anbefalt et hotell, et gammelt burgherhus. For ordens skyld: Burgher er en egen folkegruppe, etterkommere etter portugisere, nederlendere og engelskmenn som giftet seg og fikk barn med srilankske kvinner. Ordet kommer rett og slett fra det nederlandske ordet borger.
Avhold og sterk mat har tatt på. Om hotellet har øl? Øl på bordet. Om de har vin? Vin på bordet. Om de har gin and tonic? Øyeblikkelig. Så kom maten. Det var øyeblikk under dette måltidet at jeg følte meg som Jarl Kulle i filmen Babettes gjestebud. Grønnsaksuppen. Et stykke mot himmelen. Nudler, aldri smakt maken. Fårekjøtt, helt i Stiansen-klasse. Og desserten. Og kaffen, den beste mokka. Stolt kokk diskret i bakgrunnen.
Mystisk, egentlig. Men eieren har en japansk kone.

SMÅ GIGANTER. Neste morgen tok jeg taxi opp til Pinnawala Elephant Orphanage. Nesten stengetid er bra, da er det få besøkende. Store elefanter i lenker, søte elefantunger ble matet av flaske. Ungene elsket de små elefantene. Jeg ble – litt likegyldig. Fint, nok, liksom, men litt kunstig. Big business, ikke så mye mer. Jeg ville tilbake til hotellet. Til aftens.
Negombo ligger mot vest og det gjør seg godt når solen går ned. Det gylne lyset. Fin strand, men hele stedet har noe Playa de Ingles-aktig over seg. Skjønner ikke helt hvorfor noen drar den lange veien fra Europa og hit, bare for å finne det samme de har på Mallorca. Mange mennesker, puber, neon, støy.
Gal problemstilling for de jeg møtte var i samme situasjon som meg. De hadde vært på rundreise og tok seg noen dager ekstra på stranden før hjemreise. På den måten kan selv håpløse steder fungere.
Betagende solnedgang, men her slår jeg helt om: Det er for mange mennesker, for mye støy. Og jeg lengter tilbake til østkysten, til den øde stranden Nilaweli og den flotte soloppgangen. Med bare meg og han med maskingeværet.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!