Menu Meny

Rajasthan: Bakgårdsengler - Vagabonds prisbelønte fotoreportasje!

En reise i Rajasthan er en reise tilbake i tid. Så snart Delhi er tilbakelagt, er det ikke mye igjen av det moderne India. En rundreise i «kongenes land» eller «det fargerike landet» er en reise i en region i India hvor tidligere kongelige fortsatt bruker tittelen maharaja.

«De kommer til å trenge minst to jointer for å klare å gjennomføre bryllupsnatten.» Min marihuanarøykende muslimske følgesvenn Asheem i Delwara viser frem soverommet hvor brudeparet skal tilbringe den kommende natten. Noen kamerater av brudgommen pynter det lille rommet hvor en dobbeltseng opptar det meste av plassen. I taket har de hengt opp en mengde ranker av gule og hvite blomster, og nå former de røde roseblader til et hjerte på det lyse sengeteppet. Asheem er bekymret for nervene til brudeparet. Om noen få uker er det hans tur til å gifte seg. Han er 21 år og synes han er altfor ung for ekteskapet, men han mener det er på tide å ha sex.

Jeg blir invitert på middag sammen med brudeparets nærmeste familie og venner. Denne siste dagen av den tre dager lange feiringen er det i underkant av 1000 gjester som serveres. Jeg blir vist opp i andre etasje og sitter sammen med de andre kvinnelige gjestene på tepper på betonggulvet og blir servert mat som blir øst opp fra bøtter. Etter måltidet går jeg ut i hagen og overværer bryllupsparet som tar imot gratulasjoner, og jeg tenker på det dekorerte rommet som venter dem.

Han viser meg en steinlagt plass utenfor bymurene hvor braminene i generasjoner har brent sine døde. Hans eldste sønn vil, når den tid kommer, brenne hans lik der for deretter å reise til Ganges for å blande asken med det hellige vannet.

En eldre, nesten blind mann tar meg i armen og ber meg hjem til seg. Han er musiker og en av de få som fortsatt overleverer Delwaras historie fra en generasjon til en annen gjennom sang. Mens jeg blir servert te, hentet ferdiglaget i en pose fra den lokale tebutikken, synger han landsbyens mange hundre år lange historie i vers etter vers. Tårene hans begynner å renne når han synger om den siste eieren av fortet Devi Garh som drakk seg fra gård og grunn og til slutt endte på gaten, lutfattig og syk. Alkoholen er djevelen i historien.

Hver ettermiddag i firetiden drikker braminen Mahesh Bisha en kopp bhang på den lokale bhangkafeen i ørkenbyen Jaisalmerfor å klare å holde ut den lange kveldsseremonien i byens Lakshmi-tempel. Prestegjerningen i templet går på omgang blant mennene i hans braminfamilie, og når den månedslange tjenesten er over, driver han et lite hotell innenfor byens festningsmurer. Han anser seg som heldig som har to sønner og derfor ikke trenger å bekymre seg for penger til deres medgift. Han viser meg en steinlagt plass utenfor bymurene hvor braminene i generasjoner har brent sine døde. Hans eldste sønn vil, når den tid kommer, brenne hans lik der for deretter å reise til Ganges for å blande asken med det hellige vannet.

Hjemme hos Bisha serverer hans kone masala chai. Bisha forteller at han og konen ikke hadde møtt hverandre før bryllupet. Selv ikke et fotografi av hverandre hadde de sett. Etter bryllupet flyttet hun inn hos hans familie, og for å vise respekt kunne hun ikke snakke til mannen sin foran hans foreldre. Etter snart 20 års ekteskap må hun fortsatt spørre ektemannen om tillatelse før hun går ut av huset. Bisha sier de har er et godt ekteskap tuftet på gjensidig respekt.

Ved den hellige innsjøen i Pushkar barberer noen menn seg på hodet før de sprer asken til et familiemedlem i vannet. Litt lenger bort kler noen pilegrimer av seg alle klærne før de gjennomfører et renselsesritual. Hinduer fra alle samfunnslag kommer til byen med Indias eneste Brahma-tempel. Det er totalforbud mot alkohol og kjøtt, men marihuanarøyken ligger tykk i gatene, og bhang serveres som velkomstdrikk før middag. Jeg står øverst på amfiet som fører ned til den hellige innsjøen, for å se øyeblikket solen går ned ved et spesielt punkt på de golde fjellene som omkranser byen. Publikumet er en blanding av bofaste eldre hippier, backpackere, pilegrimer og hellige menn. Døgnet rundt høres bønnerop over høyttalere spredt rundt i byen. Jeg får utdelt sov-i-ro i teltcampen hvor jeg tilbringer natten, men skrikene fra over 20 påfugler vekker meg likevel lenge før soloppgang.

En reise i Rajasthan er en reise tilbake i tid. Så snart Delhi er tilbakelagt, er det ikke mye igjen av det moderne India. Selv på de største åkerlappene skjærer kvinner i sarier avlingen med sigd. Langs motorveiene driver gjetere geiteflokken til og fra beitet, flokker av kyr går fritt og legger seg til rette der det måtte passe dem. Kameler med og uten kjerrer drives fremover i et bedagelig tempo.

Tuk-tuker, sykler, mopeder, motorsykler, varebiler, lastebiler, overfylte busser og personbiler tuter og kjører forbi, samtidig, uansett om det er plass i veibanen eller ikke. Eller de kjører mot kjøreretningen selv på en seksfelts motorvei, for så å vrenge kjøretøyet ut på en sidevei.

Til tross for all tutingen er det ingen sinte blikk, huiing eller brå armbevegelser, bare vennlighet, smil og rolig vinking. Ingen følger de offisielt vedtatte trafikkreglene, og politiet griper ikke inn når reglene brytes. Veltede lastebiler, utbrente bilvrak og dyrekadavre i veibanen vitner om at det skjer mange ulykker.

Det er totalforbud mot alkohol og kjøtt, men marihuanarøyken ligger tykk i gatene, og bhang serveres som velkomstdrikk før middag.

Kontrasten mellom menneskenes skjønnhet og omgivelsenes brutale råskap skaper et visuelt bilde av en styggvakker, rå skjønnhet.

I byene følger jeg etter kvinnenes fargesterke sarier inn i de trange gatene hvor kameler med kjerre som skal levere varer til det bugnende grønnsaksmarkedet, fyller hele gatebredden og skaper trafikkork. Det er så trangt at butikkeiere som sitter på huk foran butikkene sine, må trekke til seg bena og flytte koppen med masala chai når trafikken korker seg. Midt i gaten ligger løshunder og kyr. Ingen jager dem bort, de svinger bare utenom.

Kuene blir tatt hånd om av eierne om kvelden og sluppet løs igjen om morgenen etter melking. Oksene er frie fra fødselen av, dem eier ingen, og de eies derigjennom av alle.

Om morgenen mater folk kyrne med rester fra gårsdagens middag. Det skal gi god karma. Frittgående griser fungerer kun som renovasjonsarbeidere ter rundt i søppelhaugene som er overalt. stoffer, eksotiske vare på. . gmed chai masala. d turban.. mmelt gull at den veide mog roter rundt i søppelhaugene som er overalt. Ingen spiser svinekjøttet.

I gatene blander liflige matdufter fra fritering av pakore i utallige varianter seg med stanken fra den åpne kloakken hvor små barn gjør sitt fornødne. Den tunge, kvalmende lukten fra dieselaggregater og eksos blander seg med duften av krydder, blomster, grønnsaker, frukt, søtsaker, marihuana og røkelse.

Kvinnenes vakre fargesterke klær og smykker står ut fra omgivelsenes grove murpuss, avskallete maling, falleferdige hus og gatens kaos. Kontrasten mellom menneskenes skjønnhet og omgivelsenes brutale råskap skaper et visuelt bilde av en styggvakker, rå skjønnhet.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar over 60%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!