Helgelesning: Kvalitet og godt humør
God kvalitet gir meg godt humør. Humør og sinnsstemning forandres under en reise. Der også, vil mange mene, og de har rett, men forskjellen er at under en reise er du avhengig av at humøret er sånn passe stabilt, ellers blir reisen en sann plage.
For meg skal det ikke så mye til for å vippe humøret over til det gode, men en hotellfrokost med dårlig bakverk og lunken te fra kanne som tidligere også har vært brukt til kaffe, kan skyve mørke skyer mot pannebrasken min. Det høres jo ikke bra ut. På den annen side: fem minutter senere sitter jeg, kanskje på Cafè de l'Òpera i Barcelona, og leser dagens International Herald Tribune og har god kaffe i koppen. Jeg sitter der, og kikker av og til over avisen for å få med meg små detaljer i morgenbildet, møter av og til blikket til damer og menn som har vært litt for sent oppe til å gå så tidlig på jobb. For tidlig er det, jeg er en morgenfugl. Å se en by våkne gjør meg alltid i godt humør, og strålende humør om morgenen er en god ballast for resten av dagen. Det er noe alle vet.
En reiser (jeg gjør krav på å ha oppfunnet det ordet: én reiser, reiseren) står alltid før sin ferd ved det vanskelige valget: Skal jeg dyrke min nysgjerrighet, eller skal jeg holde meg til kvalitet. Litt diffust?
En reiser (jeg gjør krav på å ha oppfunnet det ordet: én reiser, reiseren) står alltid før sin ferd ved det vanskelige valget: Skal jeg dyrke min nysgjerrighet, eller skal jeg holde meg til kvalitet. Litt diffust? Et eksempel: Jeg har aldri vært på spaferie i Litauen, det vil for meg være en ny og spennende opplevelse. Og behagelig! Men burde jeg ikke heller reise til Sør-Frankrike, til Nice? Ta inn på det hotellet jeg har bodd på så ofte og der jeg føler meg så hjemme, treffe de vennene jeg føler slik trygghet overfor, men som jeg så sjelden ser? Et sted hvor jeg er trygg på god kvalitet?
Slike viktige avgjørelser innvirker på humøret mitt, iallfall for en kortere tid. Er simpelthen litt ergerlig på meg selv fordi jeg utsetter avgjørelsen. Men så tar jeg den, og da er humøret i orden igjen, da ser jeg meg ikke tilbake. Psykolog, sa du? Mulig det, mulig det.
Jeg setter pris på kvalitet. Jeg blir i godt humør når jeg føler at jeg har funnet noe som innfrir mine krav til god standard. Behøver ingen Rolls Royce, det holder med – en liten flaske godt blekk.
Det var like før jul. Jeg var i Madrid og ruslet på Plaza Mayor. Ble lett til sinns da jeg fant en liten sidegate full av frimerkebutikker, jeg trodde ikke noen drev med det lenger. Og så, undere over alle undere: jeg så en fyllepennbutikk. Jeg gned meg i øynene. En butikk full av fyllepenner! Himmelrike, hvor er St. Peter?
Hun sto bak disken. Hun hadde den tålmodighet en slik butikk krever, lot meg prøve forskjellige penner, bredder på pennesplitter, jeg fikk gå rundt og kikke, helt for meg selv. At jeg viste henne min faste følgesvenn, en gammel Pelikan-penn arvet etter min far, virket som rene inngangsbilletten. Da jeg etter en stund så en flaske med japansk Shin-ryoku-blekk, tenkte og sa jeg «må ha, må ha». Hun kom med et fargekart. O lykke!
Rett borte i gaten lå matmarkedet. Jeg følte jeg måtte ned på jorda igjen og bestilte lunsj, fire østers og et glass hvitvin. For noen kjøttfulle, gode østers! En utrolig kvalitet. Jeg ble rent euforisk. Så lite skal det altså til.
Jeg kunne ikke dy meg, måtte, måtte åpne blekkhuset og fylle min nyinnkjøpte penn, en enkel og rimelig, men god Lamy med medium splitt. Pennens stempel fylte pennen med herlig grønt blekk, for jeg hadde valgt håpets farge.
Østers og hvitvin ble en vane. Fyllepenn og grønt blekk. Lystige tanker i hodet. For det er som jeg sier: God kvalitet gir godt humør.
