Afghanistan: Jente alene på reise
Utenriksdepartementet fraråder reiser til Afghanistan som «ikke er strengt nødvendige». En dag fikk jeg det for meg at det nok strengt tatt var nødvendig.
Rose Korol
Jeg går straks på do for å kamuflere meg med det store, mørke sjalet jeg har tatt med meg for anledningen, men jeg føler meg alt annet enn skjult. Jeg føler meg hvit, naken og syndig.
Kanskje det er menneskelig å tro at en selv er udødelig. At alle andre vil dø en gang bortsett fra en selv. I Afghanistan mistet jeg troen. Og levde med en verkende uro, en slags dødsangst, antar jeg, at jeg når som helst kunne bli offer for en kidnapping, et planlagt attentat eller en spontan henrettelse. Så kom jeg da heldigvis på bedre tanker. De skvetter, kontrollørene på Dubai flyplass når de ser at det faktisk står turist i visumet mitt til Afghanistan. Så ler de høyt som om det var en vits. Jeg har et forklaringsproblem.
Det har gått for mange år siden sist. Det er bare de gamle avdanka hippiene fra 70-tallet som husker da turistene reiste til Afghanistan i hopetall. ‒ Helt sant? Turist altså? ‒ Ja! Da rister de litt på hodet, noe mer alvorlig denne gangen, og fnyser over min tydelige naivisme.
Joda, jeg har planer om å tilbringe to måneder i Afghanistan. Men allerede på terminal 2 på Dubai flyplass begynner jeg å kjenne på tvilen. Mellom stolradene går turbankledde menn i lyse kjortler, og det er også skjegg involvert. Innimellom sitter det kvinner i blå burkaer og heldekkende sorte kjortler og hijab. Jeg går straks på do for å kamuflere meg med det store, mørke sjalet jeg har tatt med meg for anledningen, men jeg føler meg alt annet enn skjult. Jeg føler meg hvit, naken og syndig.
Rose Korol
Følger etter mengden som forsvinner ut i tåken, som blir hentet, glir bort, forsvinner på mystisk vis. Til slutt står jeg helt alene. Det er 14 minusgrader.
Kabul flyplass. Flyet ankommer en halv time for tidlig. 10 minutter over syv. Egentlig skulle noen møte meg her. Noen med flybilletter til Mazar-e Sharif. Nå må jeg finne ut av ting selv. Jeg skynder meg gjennom den lille dunkle ankomsthallen. Følger etter mengden som forsvinner ut i tåken, som blir hentet, glir bort, forsvinner på mystisk vis. Til slutt står jeg helt alene. Det er 14 minusgrader. Jeg får kun øye på en bygning til på den store asfalterte plassen. Det må være der jeg skal, tenker jeg, men der står det vakter i militærklær med skjerf som dekker halve ansiktet og med geværer over skulderen og stenger for inngangen. Kan jeg få komme inn? ‒ Har jeg billett? ‒ Nei. ‒ Nei, da får jeg ikke komme inn. Det er sikkerhetsreglene. De peker på en stor, tom parkeringsplass. Jeg kan vente der om jeg vil. Jeg skimter et par bygninger en hundre meter unna. Jeg overveier det. Ser på den store kofferten min, nøyaktig 20 kilo. Nei, jeg vil ikke vente der, sier jeg. De smiler, peker fortsatt på parkeringsplassen. Så rister jeg på hodet. Jeg vil inn. Og jeg ruller med øynene. Tramper litt med foten. For jeg forstår det ikke. Senere kommer det til å skje igjen. Den lyse kvinnen som insisterer, kjefter, som vil ha særbehandling. Og de vet ikke helt hva de skal gjøre. Hun er jo hvit. Kanskje hun er betydningsfull. Mulig hun har kontakter. Best å slippe henne inn.
Men også jeg kvier meg. Til å dra til basaren. Å synes midt i byen, blant menneskene. Svært, svært motvillig klatrer jeg ut av taxien min midt i den travleste handelsgaten i Mazar. Og kan hende lukter de frykten min på en eller annen måte da. For jeg står med vidåpne øyne og svelger støv, eksos, røyk, svette, eimen av mennesker. Svelger i villrede. En ung gutt holder et stort fargerikt ballongtre i hendene, igjen ser jeg de gamle med skjegg og turban, de burkakledde. (Om jeg bare hadde hatt en burka!) Raden med sigøynere. Det varmer å se sigøynerne. Å gjenkjenne det harde, utfordrende blikket, tinnkoppen i fanget.
Rose Korol
Jeg har i utgangspunktet kommet til rett tidspunkt. De sier at våren er den vakreste årstiden i Mazar. Vinteren er pasifiserende kald, sommeren uutholdelig varm. Men våren lar vente på seg. Det snør, det regner, jorden krøller seg, danner dype furer i jorden, veiene glir ut, kloakkrennene renner over,
Så står plutselig også de der, i en sirkel, noen unge, skrålende menn. De har fått øye på meg. Jeg snur meg fort for å gå i en annen retning, men idet jeg hastig krysser gaten, kjenner jeg noe hardt mot hodet. Jeg forventer å segne om, å miste bevisstheten. I det minste at det vil være blod, men det er bare en liten gjørmeklump. Jeg fanger den opp med fingrene etterpå, forundret, og er overrasket over at det ikke var et kulestreif.
Internasjonale militære på afghansk jord, den påfølgende mediedekningen og så strømmen av hjelpeorganisasjoner ‒ alt dette gjenspeiler seg på Mazars markedsplasser. På «Bush basar» finner man et assortert utvalg av alt som amerikanske soldater ikke vil ha. Og det er mulig de velmenende giverne hadde forhåpninger om at gavene deres ville havne andre steder, men de ligger nå altså her i hauger på «Leilami», gensere, kjoler, bluser, kåper, Esprit, Gap, Vero Moda, Hennes & Mauritz, og selges til høystbydende. De eldre damene flokker seg rundt fløyel, alt som er mørkt og tungt og mykt, mens jentene trekker ut de tettsittende plaggene. Og gjerne i rødt fordi de ikke er som sine mødre, redde for å synes.
Jeg har i utgangspunktet kommet til rett tidspunkt. De sier at våren er den vakreste årstiden i Mazar. Vinteren er pasifiserende kald, sommeren uutholdelig varm. Men våren lar vente på seg. Det snør, det regner, jorden krøller seg, danner dype furer i jorden, veiene glir ut, kloakkrennene renner over, vi må balansere mellom sølepyttene, mellom de minst gjørmete stripene. Og jeg tenker ikke over det engang, jeg trekker dem bare på meg ‒ svære, sorte gummistøvler. Før jeg drar for å møte afghanske Salima Biglary (18). Hun står i en halvlang rød kåpe, det sorte sjalet ligger perfekt dandert over håret hennes, de smale tettsittende buksene glir inn i mørkebrune, spisse høyhælte sko. Hun har så vidt litt gjørme på hælene, jeg har gjørme oppetter lårene. Hun nevner det ikke, men jeg ser at hun noterer seg dem. De digre støvlene mine. Slik alle andre gjør. Folk smiler. Noen peker. På denne fremmede som ikke vet å kle seg, som tror det bare er snakk om å kaste et sjal over håret, som har stukket brune, ruglete cordfløyelsbukser inn i elefantsko, sko knapt en moderne mann vil bruke, men muligens en av bøndene fra landet.
Rose Korol
Men jeg har sett det, på klare, kalde dager, at det også finnes fjell her et sted. Noen timer ut av Mazar. Om bare noen våger å kjøre en. Ut av alt som er trygt, sivilisert og talibanfritt. Riktignok vil jeg også til Balkh, en av verdens eldste byer, og bare 30 minutter med bil fra Mazar.
Rose Korol
Lyseblå lyktestolper i grønt metall og med knuste lyskuler i mintblå plast, men likevel, det ønsker å være noe annet enn overlevelse. Noe pent i dette flate eksosfylte steppelanskapet.
– Jeg kjeder meg sånn, jeg holder på å bli gal. Jeg trenger noe å finne på, sier hun. I løpet av dagen har hun avtale om jobbintervju med USAID, den største bistandsorganisasjonen i Afghanistan. Vi må gjennom flere sjekkpunkter. I et lite skur kroppsvisiterer to kvinner meg. Deretter tilbyr de meg tyggegummi. I begynnelsen vil de ikke slippe meg inn ettersom jeg ikke står på besøkslisten, men så er jeg jo fordømt hvit og det forvirrer dem. Hovedvakten styrter av gårde for å hente sikkerhetssjefen som er fra Skottland. Han kommer løpende og titter to ganger på meg. Nei, jeg er virkelig ikke afghansk. Jeg er norsk. Men hvor er sikkerhetsvakten min? Jeg sier at jeg ikke har en. Han ser vantro på meg.
‒ Kjenner du til situasjonen der ute? spør han.
Jeg nikker.
Så spør jeg ham om det samme. Om han har møtt menneskene på markedet, barna som leker i gatene.
‒ Ja, og jeg vet det er farlig, svarer han.
‒ Så du tar alltid med deg sikkerhetsvakten? spør jeg.
‒ Jeg er sikkerhetsvakten, svarer han, og rister langsomt på hodet. Ansiktet hans er en blanding av vantro og alvor. Så smiler jeg mistroisk, og han smiler bedrevitende. Men vi får gå. Uten sikkerhetsvakt.
Når Afghanistan dras fram i reisesammenheng eller i gamle reisebøker, nevnes som regel den Blå moské i samme åndedrett som de ikke-eksisterende Buddha-statuene fra Bamiyan. Moskeen er usigelig vakker og taus, dekket av bitte små biter i blå mosaikk og i marmor. Den står i sterk kontrast til alt det andre som jager, kvesser, brenner, som henger etter en, som roper, som griper, som omringer. Rundt moskeen er det avstand og benker, og trær ‒ sorte, spinkle og nakne riktignok, men trær. Lyseblå lyktestolper i grønt metall og med knuste lyskuler i mintblå plast, men likevel, det ønsker å være noe annet enn overlevelse. Noe pent i dette flate eksosfylte steppelanskapet.
Rose Korol
Jeg står midt i sentrum, i den travleste gaten i Mazar med alles blikk på meg, et stort kamera foran det bleke ansiktet mitt, og er absolutt sikker i min sak: Jeg er udødelig!
Men jeg har sett det, på klare, kalde dager, at det også finnes fjell her et sted. Noen timer ut av Mazar. Om bare noen våger å kjøre en. Ut av alt som er trygt, sivilisert og talibanfritt. Riktignok vil jeg også til Balkh, en av verdens eldste byer, og bare 30 minutter med bil fra Mazar. Både religionsstifteren Zoroaster, Aleksander den store og perserkongen Darius står oppført i dens ærefulle historie, om enn mye av dens severdigheter er ødelagt, plyndret eller forfalt. Fordi det går rykter om talibansk aktivitet i Balkh, ender jeg opp i Samangan i stedet, eller den berømte Takht-e Rostan ‒ rester fra buddhistisk storhetstid på 400‒500-tallet.
Vi kjører bil. Snart vokser jorden rundt oss, skifter farge, blir noe urgammelt, mykt og gult og stort som skyggene lener seg inntil. Det er et landskap jeg aldri har sett tidligere. Enkelte steder ser jeg også gress, nesten neongrønt og spinkelt mot rustent, ulendt fjell. Og helt tilfeldig stiger minnesmerker, kan hende, eller hus som ser ut som de ble bygd på Jesu tid, eller eldgamle murer i fjellsiden. Det er uvanlige menneskeskapte steinformasjoner, det er handelshuler i fjellet og gamle freskoer på veggene. Men det er tomt, uoppdaget og forlatt. Kun en turist i mils omkrets.
Og det er også en del av den derre turistdealen, tenker jeg. At man har lov til å knipse i hjel et motiv. I Mazar vet jeg imidlertid ikke om jeg får lov å knipse i det hele tatt. Eller om jeg har lyst. Det handler også om å trekke til seg minst mulig oppmerksomhet, og om sikkerhet. En dag gjør jeg det likevel. Jeg tar kameraet mitt med meg til markedsplassene. Og først forstår de ikke helt hva som skjer. De ser forundret ut. Peker, mumler lavt til hverandre, så stiller de seg opp uten helt å vite hvordan, balanserer kroppsvekten på ulike måter mot døråpninger, mot bord og stolper, trekker ut på gatene, drar fram ungene sine, smiler, ler høyt, mens andre legger til seg alvorlige, ærverdige miner. Og det er en vennlighet da, en tilfredshet og en ro i luften som gjør at jeg vender tilbake til min vante tro. Jeg står midt i sentrum, i den travleste gaten i Mazar med alles blikk på meg, et stort kamera foran det bleke ansiktet mitt, og er absolutt sikker i min sak: Jeg er udødelig!
