Uganda: Gorillaene i Den ugjennomtrengelige skog
Det første vi ser, er et rede med flatklemte greiner og blader. På bladene ligger det fersk avføring. Greiner som nylig er knekket ved siden av stien, er et annet godt tegn. Vi er tett på.
Men tett på er et relativt begrep her i den tettvokste og bratte fjellskråningen. Hellingen er på rundt seksti grader, vi beveger oss nedover meget langsomt og griper fatt i all vegetasjon som kan gi oss litt støtte. Vi bruker også flittig vandrestaven vi har fått. Guidene foran oss har ryddet det verste av den tette vegetasjonen med macheter, men svetten renner likevel i strie strømmer nedover ansikt, brystkasse og rygg i det fuktige klimaet. Sørvest-Ugandas nasjonalpark Bwindi har fått tilnavnet «Den ugjennomtrengelige skog» og lever opp til det.
De korte ti meterne vi skal lenger ned, tar lang tid, men plutselig ser vi ham. Han sitter ganske usjenert med ryggen til oss og spiser. Enorme læraktige lepper skreller stille og rolig bladene av unge greiner, og så putter han dem omhyggelig i munnen. Skuldrene er kanskje dobbelt så brede som våre, og under dem, på ryggen, toner den sorte pelsen over mot en karakteristisk sølvgrå farge. Det er en silverback – en eldre fjellgorilla av hankjønn.
Dette er et riktig sted for å se fjellgorillaer. Nasjonalparken Bwindi er hjem for ca. halvparten av verdens 880 individer, resten er like rundt hjørnet, i Virunga nasjonalpark, som ligger i Uganda, Den demokratiske republikken Kongo og Rwanda.
Etter å ha beundret gorillaene og tatt bilder av den store hannen beveger vi oss lenger nedover fjellet. Der sitter en av gruppens blackback, altså en yngre hann. Han ligger faktisk i en slags sittende stilling, har innrettet seg godt med greiner i ryggen. Nå tar han seg tydeligvis en liten lur.
Vi har en time sammen med hannen foran oss, samt andre vi kan komme tett på fra Nkuringo-gruppen, gorillaer som regjerer i denne delen av skogen.
– Dette er gruppens eldste silverback. Vi kaller ham Rafiki. Han er ikke lenger den dominerende hannen, den rollen har en av de yngre overtatt, men til forskjell for andre dyrearter er han likevel fremdeles en del av flokken, forklarer guiden vår, Elias. Han lager en dyp strupelyd for å berolige gorillaen. Lyden er tett opp til deres egen.
I tillegg til Elias har vi selskap av to vakter med AK47-geværer. De er fra Uganas Wildlife Authority (UWA) og forsikrer oss om at geværene er ren formalia og at denne delen av Uganda er «100 prosent fredelig». Slik var det ikke i året 2000 da jeg var på mitt første gorillatrekk i Bwindi. Den gang opererte kongolesiske opprørsstyrker her. Grensen er kun åtte kilometer borte. Vi hadde et helt kompani soldater med oss, derav et par stykker med bazookaer. Foran oss, både den gang og nå, er det to trackere som har gått i forveien for å finne gorillaene, slik at vi ikke skal bruke mer krefter enn høyst nødvendig i den tett bevokste fjellsiden.
Etter å ha beundret gorillaene og tatt bilder av den store hannen beveger vi oss lenger nedover fjellet. Der sitter en av gruppens blackback, altså en yngre hann. Han ligger faktisk i en slags sittende stilling, har innrettet seg godt med greiner i ryggen. Nå tar han seg tydeligvis en liten lur.
– Han slapper av, bekrefter Elias med et smil.
Dette er heller ikke noe å være redd for nå om dagen, i hvert fall ikke her i Uganda. Fjellgorillaene har ingen fiender i naturen, deres største problem har alltid vært mennesker, og der er alt under kontroll her. Når det er krig eller uroligheter, skaper det flyktninger, og de flyktet opp i de isolerte fjellområdene i alle tre landene. Der overlevde de blant annet ved å skyte og spise gorillaene. Det oppleves nesten aldri i Bwindi lenger. Rwanda er også blitt et trygt sted for gorillaene, etter at de enorme flyktningmassene etter folkemordet i 1994 er kommet hjem. Selv i DR Kongo har gorillaene hatt gode tider. Iallfall inntil ganske nylig, da opprørsgruppen M23 igjen sendte flyktningene mot fjellene.
Freden og konserveringsarbeidet har gitt oppmuntrende resultater i en verden hvor det ellers vanligvis går dårlig med de mange truete dyreartene. Fjellgorillaene er fremdeles på listen, men bestanden er mer enn fordoblet, fra kun 320 i de to områdene i år 2000 til 880 i dag.
Samtidig har UWA i samarbeid med en rekke utenlandske partnere arbeidet bevisst sammen med lokalbefolkningen som bor ved grensene. Fordi gorillaene er så lik mennesker, vi deler ca. 97 prosent DNA, er de meget sårbare for våre sykdommer. En enkel forkjølelse kan ta livet av dem. Det er derfor viktig at det ikke er kontaktmellom dem og oss, ut over den kontakt vi har her og nå. Som et eksempel: Nkuringo-gruppen ble litt for glad i grønnsaker dyrket i landsbyene like ved. Det førte til et alvorlig angrep av skabb med tilkalte leger og etterfølgende behandlingsprogram. UWA kjøpte rett og slett opp et landområde som fungerer som buffersone mellom gorillaer og mennesker, og beplantet det med kratt og annen gorillavennlig vegetasjon.
Freden og konserveringsarbeidet har gitt oppmuntrende resultater i en verden hvor det ellers vanligvis går dårlig med de mange truete dyreartene. Fjellgorillaene er fremdeles på listen, men bestanden er mer enn fordoblet, fra kun 320 i de to områdene i år 2000 til 880 i dag. Den største av de store apeartene er dermed også den eneste som vokser. De andre, som sjimpanser, orangutanger, lavlandsgorillaer, blir stadig færre.
Neste gang vi ser gorialler er etter en slitsom tur på bare 30 meter langs en skråning. Der er det en unge som har fått navnet Mundori. Vi kan nesten ikke se den, for den romsterer inne i noe tett buskas, men slik er det på et gorillatrekk: Før vi startet for noen timer siden, ble det understreket at det ikke blir gitt noen garantier. Noen ganger ser man kun én eller to gorillaer, andre ganger hele gruppen på i alt 14 individer.
Guidenes tålmodighet belønnes. Våte til skinnet kommer vi dit hvor Safari har satt seg. Her bruker vi de siste minuttene. Han er så grei at han kikker rett inn i fotoobjektivet et par ganger. Ellers er det gjerne slik at gorillaene er forbløffende likeglade med oss mennesker.
Så romsterer det også i buskaset til høyre for oss. Våre utrente øyne kan ikke se noe, men guidene, som står litt lenger bak, sier med lav stemme at det er alfahannen, Safari. Den holder øye med ungen, lar de oss forstå med dempet stemme:
– Ikke nærmere nå, lyder beskjeden til fotografen, som kjemper for å komme på godt «skuddhold».
Nkuringo-gruppen har langsomt vent seg til mennesker, så vi kan trygt bevege oss blant dem, men alt med måte. Silverbackene kan angripe hvis vi kommer for nær, eller hvis de føler at vi truer noen av gruppens medlemmer.
– Dersom det skjer, er det viktig at vi ikke begynner å løpe, men blir stående på stedet og ikke ser dem inn i øynene. Da vil den nesten alltid stoppe før den kommer helt nær deg, forklarer Elias.
For nærmest å understreke at vi ikke behøver å være nervøse, følger vi etter alfahannen da den litt senere går bort fra oss. Guidene vil gjerne at vi skal kunne se den skikkelig. På veien ser vi også en unge i et tre et stykke borte.
Guidenes tålmodighet belønnes. Våte til skinnet kommer vi dit hvor Safari har satt seg. Her bruker vi de siste minuttene. Han er så grei at han kikker rett inn i fotoobjektivet et par ganger. Ellers er det gjerne slik at gorillaene er forbløffende likeglade med oss mennesker. Det er ikke så merkelig, for vår nyhetsverdi er ikke som den var. Safari og hans Nkuringo-flokk har hatt en times besøk av turister hver dag siden gruppen ble «åpnet» i 2004.
For oss er derimot nyhetsverdien stor. Det er noe nærmeste magisk over å være så tett innpå disse enorme dyrene, som er så tett innpå oss som art. Men det er først halvannen time senere, da vi spiser lunsj oppe på fjellkammen, at vi har pust nok til å snakke begeistret om det. Det kan godt være at fjellgorillaene er gjestfrie, men terrenget de bo ri er det ikke!
