Menu Meny

Brighton: En lystig kystby

Den korte togdistansen fra London har gjort at Brighton blir kalt «London by Sea». Et møte med en kunstner, en kokk, en Mod, en ølbrygger og en hotelleier gir et skråblikk på den populære badebyen på sydøstkysten av England.

– Her kan du være den du vil. Om du vil gå med en potteplante på hodet, så er det helt ok, sier Amalie og smiler fornøyd til sin partner Andy Doig.
Bak fasaden av glorete Brighton Pier med sine sjelløse spillehaller og i mylderet av suvenirbutikker, nattklubber og «fish & chips»-restauranter langs den populære strandpromenaden, skjuler det seg uventede perler. En av dem er Andys neonkunst. I et lite studio rett ved havet har han laget flamboyante neonskilt i over tjue år.

Kunsten å bøye glass. Det brennes og bøyes lange, tynne lysrør over en liten flamme. På de mørke veggene henger neonskilt i alle farger og utforminger.
– Neonskilt er vanskelig å overføre til den moderne verdenen, fordi du må fysisk bøye glasset selv, forklarer Andy. – Å bøye glass er en ukomplisert prosess, men det krever enorm presisjon og tålmodighet på grunn av materialets skjørhet.
Det er ikke en datamaskin å oppspore i studioet, og han skisserer sammen med Amalie de unike designene med kritt og papir på gulvet.
– Med de mange innflytterne og besøkende fra London, samt en vital kunst- og kulturscene, har Brighton den riktige blandingen av mennesker som synes at min industri er spennende, forklarer Andy, som regelmessig stiller ut sine arbeider på Ink_d Gallery i Brighton.
Brighton kommune er opptatt av å verne om det kulturelle miljøet, og oppmuntrer kunstnere til å være en synlig del av bybildet. Da Andy og Amalie tilfeldigvis snublet over det ledige lokalet i en av de karakteristiske arkadene langs strandpromenaden, var kommunen mer enn glad for at de ville flytte inn.
– Lokalet stod bare der, nedslitt og tomt. For tjue år siden var det liten konkurranse, men i dag ville folk ha revet armene av hverandre for å få leid dette stedet rett ved stranda, forklarer Amalie.
– Det er en enorm frihetsfølelse å ha sjøen så tett på, legger Andy til. – På en varm dag kan du slenge på deg badebuksene og svømme tjue meter ut, og byens larm og støy forsvinner helt. Det er ganske fantastisk.

På veggene i studio til Andy Doig henger neonkunst i alle farger og utforminger.
På veggene i studio til Andy Doig henger neonkunst i alle farger og utforminger.
Det brennes og bøyes lange, tynne lysrør over en liten flamme.
Det brennes og bøyes lange, tynne lysrør over en liten flamme.
Det gir en enorm frihetsfølelse å ha sjøen så tett på, sier Andy. Den milelang strandpromenaden er et behagelig sted å betrakte byen fra.
Det gir en enorm frihetsfølelse å ha sjøen så tett på, sier Andy. Den milelang strandpromenaden er et behagelig sted å betrakte byen fra.

Tove K. Breistein

Brighton Pavilion er innfallsporten til hjertet av Brighton. Noen kvartaler bortenfor ligger de historiske The Lanes, et sammensurium av trange smug som en gang var den opprinnelige fiskelandsbyen. I dag er området kolonisert av antikvitets- og smykkebutikker, tradisjonelle puber og trendy restauranter.

En eksentrisk prins og et overdådig palass. Da toglinjen mellom London og Brighton åpnet i 1841, brakte det med seg en betydelig strøm av turister og innflyttere. Men det var den eksentriske prinsregenten, senere George IV, som egenhendig satte byen på kartet med sine hyppige besøk så tidlig som i 1783. Etter råd fra sin lege om at sjøvann skulle være bra for helsen, tilbrakte han så mye tid i byen at han til slutt fikk bygget et palass.
I kjølvannet av prinsens nærvær gikk Brighton på få år fra å være en forfallen fiskelandsby til en ettertraktet kystby for de rike og velstående. De arkitektoniske vitnesbyrdene etter den frivole prinsregentens tilstedeværelse i byen er mange, og det mest ekstravagante er Brighton Pavilion. Et spektakulært, orientalsk palass uten sidestykke og en hyllest til eleganse og «joie de vivre», er det i dag uløselig knyttet til byens identitet.

Sirkus og eminent kokekunst. Brighton Pavilion er innfallsporten til hjertet av Brighton. Noen kvartaler bortenfor ligger de historiske The Lanes, et sammensurium av trange smug som en gang var den opprinnelige fiskelandsbyen. I dag er området kolonisert av antikvitets- og smykkebutikker, tradisjonelle puber og trendy restauranter. En av dem er den nylig åpnet 64 Degrees i Meeting House Lane, som har fått matelskerne i Brighton til å overgå hverandre med superlativer.
– Brighton er eksentrisk, vennlig og spennende, sier Michael Bremner. – Her kan du forvente det uventede.
Det samme kan sies om Michaels kokekunst, og 64 Degrees er skottens første restaurant.
– Dette er et konsept som jeg kom opp med for fem år siden, forklarer han. Med plass til kun 27 gjester og en åpen, moderne kjøkkenløsning er det en hektisk og livlig atmosfære i det lille lokalet. Her er det ikke bare mat, men performance ‒ og i sentrum står kokkene.
– Vi ville ikke ha noen barriere mellom oss og gjestene, forklarer Michael mens han danderer perfekt stekte kamskjell sammen med popkorn. Her er det ingen gjemmesteder, og gjestene på barstolene foran kjøkkendisken betrakter nysgjerrig kokkene, som med energisk oppvisningskunst disker opp den ene originale retten etter den andre.
– Vi lager mat uten regler, og vi elsker å lage mat på vår unike måte, forklarer Michael, – men det er mye forarbeid og eksperimentering som ligger bak hver rett.
Michael har fartstid både fra det australske og amerikanske kjøkkenet, og han er ikke redd for å eksperimentere med smakskombinasjoner som andre kokker ville hevet et øyenbryn eller to over.
– Jeg er nysgjerrig på mattradisjoner fra andre kulturer. Når folk spør meg hvilken mat jeg lager, er det vanskelig å svare fordi det er en miks av alt, fra det japanske kjøkkenet så vel som det franske, smiler han.
Brighton er ikke kjent for sine gourmetrestauranter, og 64 Degrees har fått en kritiker til å uttale at det er det mest spennende som har skjedd byens restaurantbransje på lenge, ja muligens noensinne.

Med blant annet popkorn og kamskjell på menyen, har trettenårige Jack hatt en lærerik arbeidsuke med onkel Michael i hans nyåpnede restaurant 64 Degrees.
Med blant annet popkorn og kamskjell på menyen, har trettenårige Jack hatt en lærerik arbeidsuke med onkel Michael i hans nyåpnede restaurant 64 Degrees.
Trumpet Royale på 64 Degrees.
Trumpet Royale på 64 Degrees.

Tove K. Breistein

– Folk er mer avslappet her enn i London, forklarer Laurie Hyde. – Det er også større rom for å drive små virksomheter, og du finner unike butikker, som du ikke vil se noe annet sted.

Byen med det rare i. I ly av Brighton Pavilion strekker The North Laines-distriktet seg over flere kvartaler med en uregjerlig blanding av vintage- og andre nisjebutikker, gallerier og fortauskafeer. En gang byens slumkvarter, i dag er det den bohemske og kulturelle delen av Brighton.
– Folk er mer avslappet her enn i London, forklarer Laurie Hyde. – Det er også større rom for å drive små virksomheter, og du finner unike butikker, som du ikke vil se noe annet sted. Det er en by spekket med rariteter, smiler den stilfulle, unge mannen.
Laurie arbeider i klesbutikken Jump The Gun i Gardner Street, som i over tjue år har vært en bastion for hardbarkede Mods i Brighton.
– Vi fører hovedsakelig klær som tiltrekker seg en bredere Mods tilhengerskare, forklarer Laurie. Butikken har sitt eget klesmerke, og skreddersyr 60-talls inspirerte dresser i tillegg til å føre klassiske Fred Perry-skjorter, sko og parkas. Over høyttalerne durer The Jam, og veggene prydes av 60-talls memorabilier.
Det var filmklassikeren «Quadrophenia» fra 1979 som satte Brighton ettertrykkelig på kartet som Mod-kulturens spirituelle hjem. Filmens bakteppe tok utgangspunkt i et legendarisk slagsmål mellom de to subkulturene Mods og Rockers i Brighton i 1964. Som de fleste subkulturer, oppstod begge som et opprør mot samfunnets normer og regler på begynnelsen av 1960-tallet. Men i motsetning til de tøffe Rockers i sorte lærjakker, var Mod-stilen konservativ med fokus på eleganse og siste mote.
– Jeg foretrekker å bruke betegnelsen «modernist» framfor «mod», presiserer Laurie. – Det favner et bredere spekter, som kunst og politikk, og ikke bare klær og musikk. For meg er «modernisme» meningsløst med mindre det betyr like rettigheter og muligheter for alle.
Brightons betydning blant Mods-tilhengerne markeres hvert år i august med The Mod Weekender, som er en av flere festivaler som arrangeres i byen. I samme måned samles også de homofile til en ellevill Gay Pride gatefest, og i mai fylles gatene med et livsbejaende virvar av musikanter, performance-artister, dansere og kunstnere. «Fringe»-festivalen er blant de største av sitt slag i verden.


Ifølge bryggmester Gary på Hand in Hand er hans 33 Pale Ale en ypperlig frokostøl.
Ifølge bryggmester Gary på Hand in Hand er hans 33 Pale Ale en ypperlig frokostøl.
På Hand in Hand i Kempton brygges det øl over fire etasjer.
På Hand in Hand i Kempton brygges det øl over fire etasjer.

Tove K. Breistein

– Det er en ypperlig frokostøl fordi den har kun 3,3 alkoholprosent, smiler Gary og rekker meg et glass. Mikrobryggeriet på Hand In Hand ble bygget allerede i 1989.

Et bryggeri i byens minste pub. «Kemptown Ales made upstairs by Gary with his fair hands», reklamerer en liten krittavle utenfor Brightons originale bryggeripub Hand In Hand. Puben er en institusjon i den livlige bydelen Kemptown, som med sitt fargerike innslag av homofile og transvestitter, kunstnere og alskens originaliteter ofte blir betraktet som det «ekte» Brighton.
– Dette er Brightons minste pub, proklamerer pubverten Matt mens han fyller i tre glass med 33 Pale Ale. I baren sitter bryggmester Gary sammen med sin kompanjong Stephen.
– Det er en ypperlig frokostøl fordi den har kun 3,3 alkoholprosent, smiler Gary og rekker meg et glass.
Mikrobryggeriet på Hand In Hand ble bygget allerede i 1989.
– Den eksentriske karen som bygget bryggeriet, er avbildet på bildet her, forklarer Matt og peker på et falmet svart/hvitt-bilde på veggen.
– I det jeg antar var et anfall av ren galskap, bestemte han seg for å bygge et bryggeri i denne lille bygningen over fire etasjer, sier han og ler rungende.
– Jeg tror ikke at han hadde all verdens erfaring, bryter Gary inn, – men Kemptown Brewery ble en umiddelbar suksess, og han holdt det gående i femten år, inntil han plutselig døde.
Da Gary fikk nyss om at det stod ubrukt, ringte han Matt, som har drevet puben de siste åtte årene. Etter mange års stillstand, kokes og gjæres det igjen i beholderne i det historiske bryggeriet til stamgjestenes begeistring.
– I starten brygget jeg øl kun for salg i puben under Kemptown Brewery-navnet, forklarer Gary. – Men jeg fant snart ut at jeg ikke brukte bryggeriet til dets fulle kapasitet, så jeg slo meg sammen med noen kompiser, og nå brygger vi seks ulike øl sorter under Brighton Bier-navnet, i tillegg til to ølsorter under det historiske Kemptown-navnet.

Ølbrygging over fire etasjer. De fire unge karene har ambisjoner om å spille en ledende rolle i gjenopplivingen av byens en gang så stolte og uavhengige bryggeriarv.
– Historisk sett har Brighton alltid vært et kreativt sted, og hvis du tar fram et hundre år gammeltkart over byen, vil du se at det var små bryggerier overalt, forklarer Gary entusiastisk. – Men de ble dessverre kjøpt opp av større og mer kommersielle aktører.
Antallet av små, uavhengige «craft beer»-bryggerier har gjæret opp og ut de siste par årene i Brighton, og på Hand In Hand er stemningen upåklagelig. Puben har bevart den hjemlig atmosfæren som du forventer av en tradisjonell, engelsk pub. Med husregler som «Be nice or leave» og falmete bilder på veggene og i taket, er det hit den gamle mannen i nabolaget kommer for å drikke sin daglige Bitter i lag med bygningsarbeidere, unge hipsters og middelaldrende damer.
– Vi produserer rundt 700 liter øl hver gang, og det er ganske respektabelt for et lite bryggeri, forklarer Gary. Ølet brygges over fire etasjer, fra loft til kjeller hvor det til slutt fermenteres.
– Jeg tror nok at måten vi brygger øl på er ganske unik i England og muligens også i verden, smiler Gary. – Det er som å koke mat på en komfyr med varmekontrollene i underetasjen.

Brighton Wheel er ikke like stor som sin mer kjente slektning, London Eye, men iløpet av den 14 minutter lange turen, får passasjerene et luftig overblikk av byen.
Brighton Wheel er ikke like stor som sin mer kjente slektning, London Eye, men iløpet av den 14 minutter lange turen, får passasjerene et luftig overblikk av byen.
Sammen med bestekompisen, startet Tony et B&B, Snooze, da finanskrisen stod på som verst.
Sammen med bestekompisen, startet Tony et B&B, Snooze, da finanskrisen stod på som verst.
Snooze - kult, hyggelig og sentralt B&B.
Snooze - kult, hyggelig og sentralt B&B.

Tove K. Breistein

– For oss er det viktig å skape en intim atmosfære, og til syvende og sist handler det først og fremst om gjestene våre. Det hjelper ikke å ha en kul fasade hvis det ikke er varmt vann i dusjen.

Storbritannias funkiest Bed & Breakfast. Noen kvartaler bortenfor, i en ærverdig viktoriansk bygning,ligger Snooze, et lite gjestgiveri som i 2010 ble stemt fram som «the funkiest Bed and Breakfast» i Storbritannia. Da bestekompisene Tony og Paul sluttet i jobbene sine og brukte alle sparepengene på et nedslitt gjestgiveri i Kemptown, mens finanskrisen stod på som verst, visste de at de tok en sjanse. Men da folk fikk mindre penger å rutte med, ble det også mer populært å feriere i hjemlandet. Bestekompisene har nytt godt av denne trenden.
– Vi så at den vakre viktorianske bygningen hadde potensial, men stedet var veldig nedslitt med blomstrete gulvtepper full av brennmerker og rosa tapet, forklarer Tony mens han serverer nytrukket kaffe i det store, lyse frokostrommet.
– Siden vi brukte alle pengene på å kjøpe stedet, ble vi tvunget til å senke driftskostnadene den første tiden. Så vi ga stedet en real rengjøring og drev det som et billig Bed and Breakfast-alternativ, forklarer han. Som ferskinger i hotellbransjen ble det en bratt læringskurve for bestevennene.
– Morgenen etter at vi flyttet inn med våre ektefeller, måtte vi lage frokost til 27 mennesker, sier Tony og ler. Med ukuelig pågangsmot og vilje kunne de etter noen måneder begynne oppussingen av det tre etasjer høye huset.
– Vi ville at hotellet skulle ha en retro- og vintagestil, så vi trålte loppemarkeder og garasjesalg og rotet i søppelcontainere på jakt etter originale møbler og design som vi kunne dekorere rommene med, smiler Tony. Først i 2010, fire år etter oppstarten, stod det siste av totalt åtte rom ferdig. Med tydelige referanser til 1960- og 70-tallet har hvert rom sin unike stil. I en by med over hundre Bed and Breakfast-tilbud, krever det en god porsjon kreativitet og originalitet for å skille seg ut.
– Vi er ikke spesielt snobbete, men for oss var det viktig å ha en autentisk stil.
Det er mange hoteller som bruker mye penger på å skape en tematisk følelse, men jeg syntes at det fort kan bli litt påtatt, forklarer Tony, og avslører at det fremdeles er han og Paul som vasker og lager frokost hver morgen, året rundt.
– For oss er det viktig å skape en intim atmosfære, og til syvende og sist handler det først og fremst om gjestene våre. Det hjelper ikke å ha en kul fasade hvis det ikke er varmt vann i dusjen.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!