Menu Meny

Alle vil til Myanmar!

Alle vil ha en bit av Myanmar (Burma). Siden landet åpnet seg for Vesten, har utviklingen skjedd i rekordfart. Asias heiteste hvite flekk byr på både urørt natur og naturressurser. Nå er både kapitalister og turister på vei dit.

Det er ikke mange år sidene du verken så Coca Cola eller reklameplakater her, og de eneste telefonene som var i salg, var billige og kinesiske, forteller bloggeren Dustin Main over en nudelfrokost i sentrum av Yangon (Rangoon).– Det var heller ingen luksusbiler i gatene. Nå kan du kjøpe HTC og Samsung overalt, og i går så jeg en Jaguar, fortsetter han, nettopp kommet tilbake fra en fem måneders tur oppe i fjellene i delstaten Shin.Rundt oss holder den tidligere hovedstaden på å våkne, med all sin koloniale sjarm, høye luftfuktighet og med morgenfriske yangonere på fortauet. De sipper til sin te i små plastboller. De fleste bærer klassisk longyi, burmesisk sarong, og kvinnene har malt kinnene gule. Først tror jeg at de feirer en eller annen høytid, men så viser det seg at det er en hverdagsskikk som beskytter mot solen og bleker huden. Her som i andre deler av Asia anses hvit hud å være attraktivt.

Bøndene passer kyrne sine i skyggen av kalksteinsklippene utenfor Hpa-An.
Bøndene passer kyrne sine i skyggen av kalksteinsklippene utenfor Hpa-An.
Tiden står stille på landsbygden i Myanmar. Risen dyrkes på samme måte som for 50 år siden, for 100 år siden, for 200 år siden …
Tiden står stille på landsbygden i Myanmar. Risen dyrkes på samme måte som for 50 år siden, for 100 år siden, for 200 år siden …
Hvilende buddha i Kawgoon-grotten utenfor Hpa-An
Hvilende buddha i Kawgoon-grotten utenfor Hpa-An
Rushtid i Yangon. I skumringen fylles bussene med pendlere.
Rushtid i Yangon. I skumringen fylles bussene med pendlere.

Yangon er en grønn by med vanlig asiatisk kaos, men med bedre luft enn nabolandenes storbyer. Gatehandelen er i full gang, med menn som selger Aung San Suu Kyi-vesker, piratkopierte merkevarer og spennende gatemat.

Myanmar har vært i rask forandring etter at USA og EU i løpet av 2012 lettet på sanksjonene mot landet. Nå flokker selgere seg ved rødt lys og selger hjemmekompendier om utenlandske direkteinvesteringer. Som en del av landets demokratiseringsprosess har opposisjonslederen Aung San Suu Kyi sluppet ut av husarrest og figurerer nå på mange lokale restaurantvegger. Tidligere var dette helt utenkelig. I april 2012 knep partiet hennes, NDP (Nasjonalligaen for demokrati), nesten alle setene i en supplementsvalg til parlamentet. Vanlige mennesker virker lettet over landets påbegynte forandringer.

Yangon er en grønn by med vanlig asiatisk kaos, men med bedre luft enn nabolandenes storbyer. Gatehandelen er i full gang, med menn som selger Aung San Suu Kyi-vesker, piratkopierte merkevarer og spennende gatemat. Her får du alt fra maiskolber til den lokale varianten av crêpes – med kikertfyll. Ekstra gode er de mange salatene med asiatisk krydder og knuste peanøtter. Eller nudlene, som blandes kalde med krydder og grønnsaker. Høydepunktet i byen er en tur til Shwedagon-pagoden, et 99 meter høyt forgylt tempel og Myanmars helligste sted. Samtlige besøkere må ta av seg skoene før de får ta heisen opp til tempelkomplekset. Her ofrer buddhister gaver og heller vann på de mange små statuene som omkranser templet. Lyden av en gongong fyller luften. Freden sprer seg. Man får lyst til å bli her, synke inn i seg selv. Og det kan du godt gjøre også, mange mennesker ligger på tregulvene i de mange templene i Shwedagon og snakker eller gjør klart til en familiepiknik[K1]. Andre sitter og ber.

Minner fra kolonitiden. Husene i Yangon står der som minnesmerker over det britiske kolonistyrets slutt for mange år siden.
Minner fra kolonitiden. Husene i Yangon står der som minnesmerker over det britiske kolonistyrets slutt for mange år siden.
Magisk morgen. Buddhistiske pilegrimer valfarter til Den gylne klippen i Sør-Myanmar.
Magisk morgen. Buddhistiske pilegrimer valfarter til Den gylne klippen i Sør-Myanmar.

Jeg adopteres av Coco på Pann Myo Thu Inn, som presser på meg et mildt sagt enkelt rom for sju dollar, inkludert frokost. Det er ikke så mye mer enn en fem kvadratmeter stor boks av finer, men på den annen side, skal man jo bare sove der, tenker jeg, og tar rutinert fram lakenposen og soveposen.

Etter morgenmeditasjonen er det på tide å dra sørover. Busstasjonen ligger en times taxitur borte. Jeg spør meg rundt for å finne riktig buss.– Golden Rock?To ivrige myanmarere vifter meg inn i en gammel buss uten klimaanlegg. Bussen er tapetsert med buddhabilder på frontruten og bønnehalsbånd dinglende fra bakspeilet. Jeg havner ved siden av en fyldig ung japaner som snakker tre ord engelsk. Det går ikke mange meterne før tv-en slås på, med en myanmarsk overdramatisert film med smertelig høyt volum. Ørepropper eller solide hodetelefoner bør inngå i enhver reisers overlevelseskit i Myanmar. Sjåføren tuter på hver eneste ku langs veien, heldigvis med en munter, nærmest dampbåtaktig lyd langt fra Indias iltre ditto.Jeg tar opp Burmese Days, George Orwells roman fra 1934, og begynner å tilpasse meg.

Myanmars andre vendekrets. Vi kjører gjennom et grønt landskap og passerer små lastebiler overlastet med hvite rissekker. Falleferdige hus med rustne bølgeblikktak. En og annen gyllen stupa bryter horisonten. Klærne kleber seg til kroppen. Mennene i den fullsatte lastebilen foran oss deler en striesekk mellom seg. Ute på landet ser jeg stadig flere sykkelrickshawer med passasjersetet på siden av sykkelen. Landskapet er variert, og nysgjerrigheten holdes ved like. Landskapet glir etter hvert over i mer tropisk tett vegetasjon. Vi stanser opp i en liten landsby på veien. Jeg kjøper en kald øl. Etter at halvparten av passasjerene går av, får jeg et dobbelt forsete for meg selv. Tenåringen som holder orden på billettsalget, drar av plastkorken på en vannflaske og slenger plasten skjødesløst ut i veien. Slikt gjør man i Myanmar. Han hever hånden til en skål. Livet er godt å leve. Når bussen til slutt kommer fram til Kinpun, byen som ligger ved den buddhistiske helligdommen Golden Rock, blir det rift om turistene. Jeg adopteres av Coco på Pann Myo Thu Inn, som presser på meg et mildt sagt enkelt rom for sju dollar, inkludert frokost. Det er ikke så mye mer enn en fem kvadratmeter stor boks av finer, men på den annen side, skal man jo bare sove der, tenker jeg, og tar rutinert fram lakenposen og soveposen.

Kinpun er en hyggelig liten by i delstaten Mon, nordøst for Yangon. Gatene er omkranset av like utendørsbutikker som selger bambus, søt tørket frukt, håndverk og klær. Jeg prøver en solhatt og slår til på et par trekammer som koster rundt tre kroner stykket. Det er tydelig at turistindustrien kun er i sin spede begynnelse for de unge kvinnelige selgerne fniser når de ser vesterlendinger og roper I love you. Jeg ser ingen andre turister på tross av at det er høysesong. Men nordover er situasjonen annerledes, forteller de jeg reiser sammen med. – Det går knapt an å få et sted å bo på de store turistmagnetene som Bagan. Grupper med turister har bestilt alt i forveien, forteller en skuffet tysk backpacker, som til daglig er ingeniør i Dresden.

Morgen utenfor Hpa-An. På vei hjem fra markedet med ferske grønnsaker i kurv på hodet.
Morgen utenfor Hpa-An. På vei hjem fra markedet med ferske grønnsaker i kurv på hodet.

Den siste bussen har gått til Hpa-An, hovedstaden i delstaten Mons og min neste stopp, så jeg hopper opp på et lasteplan og betaler litt ekstra for å slippe å sitte på de harde plankene.

Neste morgen står jeg grytidlig opp for å rekke den første lastebilen opp til fjellene. Det er liv og røre i bussgarasjen, mange lastebiler med lokale innbyggere rekker å forlate stedet før vår spesiallastebil med tette, polstrede sittebenker endelig fylles opp. Et par malaysiske medpassasjerer som jobber som skolebussjåfører holder meg med selskap. Den halv time lange kjøreturen er herlig. Turen går langs en svingete jungelvei. Utsikten er vakker. – Mingalabaa! Water? Coca-Cola? Hanen galer, og det ligger nudelrestauranter langs veien helt opp til toppen av fjellet. Der er det bygget et lite tempel på en gyllen stein som ligger på kanten av en klippe. Ifølge legenden balanserer steinen på et av Buddhas hårstrå. Golden Rock, eller Kyaiktiyo-pagoden som stedet også kalles, regnes som Myanmars tredje viktigste pilegrimsmål. En jente på rundt sju år sliter oppover fjellsiden med et åk med vann. Flipp-flopp flipp-flopp, sier det når hun går. Etter henne følger en karavane med velstående asiatiske turister. De blir båret i liggestoler av unge menn med blå skjorter.Turen tar litt over en time, og vel oppe står jeg på et platå som er bygget rundt monumentet slik at det skal bli lett å nå. Buddhister ofrer frukt og mat langs kanten, går fram til steinen og ber, og slår på bjeller som er fastbundet til gjerdet. Selv legger jeg meg og hviler, med utsikt mot vakre fjellvidder. Trett i kroppen og med ro i sjelen. Det er herlig å være her og slappe av, selv om store grupper av turister gjør det vanskelig å oppnå noen opphøyet tilstand.

Vel tilbake fra fjellene. Den siste bussen har gått til Hpa-An, hovedstaden i delstaten Mons og min neste stopp, så jeg hopper opp på et lasteplan og betaler litt ekstra for å slippe å sitte på de harde plankene. Sjåføren har grove, senete underarmer og de største stortærne jeg har sett. Han smiler bredt og stopper inn et pan-blad i munnen.

Gatemat og fersk frukt er tingen i Myanmar.
Gatemat og fersk frukt er tingen i Myanmar.
På vei til skolen. Morgen i Hpa-An.
På vei til skolen. Morgen i Hpa-An.
Barnearbeid. Snacksselger i nattens Yangon.
Barnearbeid. Snacksselger i nattens Yangon.
Gulltemplet. Yangons praktfulle Shwedagon-pagoden.
Gulltemplet. Yangons praktfulle Shwedagon-pagoden.

Inngangen til grotten er imponerende, med tempeltak og to hvite elefanter i stein som vakter. Vi må ta av oss skoene og stiger inn i eventyret.Hele grotten, sikkert 50 meter bred, er full av gylne buddhastatuer i forskjellige størrelser og former.

Det er jungelgrønt og bakkete, og de fastboende selger fra store hauger med vannmeloner langs veien. Skjorten flagrer på mennene som sitter med beina i kors på lasteplanets tak. Husene er bygget i flettet bambus eller tre med rustne bølgeblikktak. De fleste er bygget på pæler. De beskytter både mot monsunen og mot skadedyr, dessuten gjør pælene husene svale å oppholde seg i. Vi passerer en liten skrøpelig trekirke og en lastebil med lasteplanet fullt av munker i vinrøde drakter.Landskapet rundt Hpa-An er ensformig med enkelte fjell som stikker opp i et ellers flatt landskap av grønne rismarker. Det er vakkert.Neste dag hopper vi på en pickup som er lastet til det maksimale med kål, agurker og gamle damer, og blir med ut til landsbyen Aendu, der vi overtaler en eier av en moped til å ta oss med til Saddar-grotten, en av de mange stalaktittgrottene i dette området. Vi kjører i sikksakk på en hullete vei av rød leire mellom photoshopfrodige rismaker og fjell.

Inngangen til grotten er imponerende, med tempeltak og to hvite elefanter i stein som vakter. Vi må ta av oss skoene og stiger inn i eventyret. Hele grotten, sikkert 50 meter bred, er full av gylne buddhastatuer i forskjellige størrelser og former. Drypp-dropp, drypp-dropp. Stalaktittene gjør seg bemerket, og en munk synger et ensformig mantra i klosteret ved siden av. Det lukter jord, og lengst inne ligger en 25 meter lang buddha på et utsmykket podium. En rad med levende lys brenner sakte, og en munk sitter i stille meditasjon. Ellers er vi alene. Grotten fortsetter til venstre, og vi går forsiktig gjennom dripp-dropp-dripp, men ellers i absolutt stillhet. Det er mørkt. Vi føres ned bratte trapper og opp en leirete bakke. Så hører vi en lyd som minner om tusen svake små fløyter. De øker etter hvert i styrke. Lyden kommer fra flaggermus som henger ned fra taket og snakker seg imellom. Etter en halv times tur åpner grotten seg, og vi kommer ut på den andre siden av fjellet. Det føles som å ha landet i paradiset: her hugger bøndene ved nede ved den vakreste av alle innsjøer og byr på en tur i sine kanoer. Jeg legger meg i bunnen av kanoen og lukker øynene. Nyter de rytmiske paddeltakene. Det er som om tiden har stanset. Fuglekvitter og noen gjess i det fjerne er eneste form for lyd. Vi blir her noen timer, nyter våre lange, rolige svømmetak og snakker med de andre turistene. Så leier vi et par motorsykler og drar hjemover. Veien er dårlig, men den går gjennom et andektig, vakkert landskap med fjell på begge sider. Guttemunker vinker til oss fra et kloster, og vi passerer en eng med hundrevis av buddhaer.Den varme vinden stryker over magen og jeg føler meg plutselig som et univers. Lykkelig, rett og slett.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!