Året er 1984. Helge har ikke bare sådd et frø i min bevissthet om at den store bildrømmen er britisk produsert – for frøet blir til blomst gjennom rubrikksidene i Arbeiderbladet, der en Rover 2000 1968-modell er til salgs for 5000 kroner. Og visst, utenfor bilforretningen på Lørenskog, kan det synes som det brune Rover-vidunderet, som en utstoppet engelsk setter, er drømmebilen: Et svimlende lekkert intakt skinninteriør. Reservehjul oppå bagasjelokket. Svart vinyltak. Hvalfangernes Rolls Royce, konstaterer Helge. Vi kikker under motorlokket; og der er det riktignok en motor, men hvor lenge den ville befinne seg hengende, er ikke godt å si. Motoren henger på mirakuløst vis i løse luften.
– Rust. Sier Helge tørt. Kun noen binderstynne fester gjør en kjempejobb og er årsaken til at motoren ikke står på bakken.
Har du sett. Jaja, men det er fortsatt skinninteriør. Og bilen er britisk.
– Rust. Sier Helge tørt. Kun noen binderstynne fester gjør en kjempejobb og er årsaken til at motoren ikke står på bakken. Har du sett. Jaja, men det er fortsatt skinninteriør. Og bilen er britisk.
Så britisk at Helge, som også har gått til anskaffelse av en britisk drøm, og jeg to uker senere lar drømmen slå ut i full blomst, der vi er på vei i hver vår fenomenalt gjennomrustede 1968-årganger av den totalt kvalitetsfraværende biltypen Rover 2000 til den engelske sørøstkyst. Vi har bestilt time på Rover-verkstedet i dette deilige stedet Colchester.
Vi har lagt ved hver vår smørbrødliste av saker som skal fikses, forskjønnes, skiftes ut. Det er så billig i England, vet du, sa bileksperten som anbefalte oss englandsreisen.
Vi feirer avleveringen av bilene på en restaurant i Colchester. Glad stemning! For noen biler vi skal få oss! Lenge leve Rover! Lenge leve Dronningen!
Vel tilbake i Oslo lurer vi etter noen dager fælt på hvordan det går med bilene og når vi atter kan ta båten for tårevått gjensyn med Colchester.
Helge ringer på dyr englandstakst verkstedsjefen.
Helge:
– Yes, hello, it is the two Norwegians with the Rovers … (1)
– Yes, yes. (4)
– Yes? (6) Jeg følger med på ansiktsuttrykket til Helge.
– … and how much will that cost? (6) Hvorfor spør han om det ..?
– I see. (8)
– Yes. You can do that. Thank you. (10)
Verksmesteren:
– Hello! Oh, yes I see. (2) Well, we have checked the cars now. (3)
– There is quite a bit of corrosion, I'm afraid. Quite a bit, indeed. (5)
– It costs about 6000 £ each to remove the rust. (7)
– But I can do you a favour. We can scrap the cars for you, so you don't have to come back and pick them up. (9)
– By the way; it costs you 200 £ each to have the cars checked. (11)
Så avslutter verksmesteren i Colchester den britiskproduserte drømmen, nærmest med en salme:
‒ Well, this was a sad story. The good thing, however, is that these cars were born in this country, and they die here.
