– Ponza er vår mor, sier Carolina. Stor og rund og blid kokk og restauranteier.
– Vi kommer bestandig tilbake, vi som utvandrer fra Ponza i ungdommen, vi kommer tilbake til vår mor, Ponza.
Etter å ha bodd i New York i 10 år, reiste hun tilbake for å kokkelere i sin restaurant, A casa di Assunta.
Hun sitter sammen med matlagergjengen sin – barske kvinner med kokkehatter på hodet – inne på kjøkkenet – og fniser og kikker og kommenterer på italiensk mens jeg spiser. Ikke noe slemt eller irriterende, bare litt sånn haha-nå-begynner-han-å-bli-mett-dere. Og de har rett, jeg begynner å få nok. Jeg er nede i 7. rett. Hva har jeg ikke fylt min vom med av havets lekkerbiskener. Fersk aubergine med tunfisk, skivet blekksprut, hjemmelaget pasta med mer tunfisk og persille. Godt! Men jeg er stinn. Carolina gliser.
Tid for grappa.
Stakkars disse middelhavske småøyene. Hvor er de ikke blitt pint og plaget opp gjennom historien. Så også Ponza. Først av klåfingrete etruskere og romere, siden egyptere og fønikere, deretter opp gjennom middelalderen herjet av pirater, for så å bli invadert av alt fra engelskmenn, grekere, spanjoler og franskmenn – utplyndret og utarmet, utnyttet og utbyttet.
Det var hit han sendte dem, Mussolini, når folk ble for nærgående og stilte kritiske spørsmål rundt hans fascistiske styre. Hit til til eksil på de Pontiske øyene bar det for de politiske utskuddene, oppviglerne, bråkmakerne. Men skjebnen er i blant deilig rettferdig, Mussolini måtte selv tibringe tid som ufrivillig "turist" her noen uker da han i 1943 ble arrestert.
Stakkars disse middelhavske småøyene. Hvor er de ikke blitt pint og plaget opp gjennom historien. Så også Ponza. Først av klåfingrete etruskere og romere, siden egyptere og fønikere, deretter opp gjennom middelalderen herjet av pirater, for så å bli invadert av alt fra engelskmenn, grekere, spanjoler og franskmenn – utplyndret og utarmet, utnyttet og utbyttet– same old story, altså – før øya ble en del av det italienske kongedømme på midten av 1900-tallet. Men øya fremstår i dag som ganske så fornem og elegant med venetiansk inspirert bebyggelse i duse, kremfarger, lysgul, rabarbrarød. Landskapet er halvt lava, halvt fjell, lysbrunt med grønn frodighet, olivenlunder og vinranker.
Veien svinger seg opp og ned fra Ponzahavn til Le Forna og klippestrendene nord på øya. Havet er skarpt blått. Det er lett å la blikket skli ut til siden mens scooteren kreker seg opp og ned og blir en trussel for møtende trafikk.
I Le Forna løper små gutter rundt i trapper og kirker og kafeer, gutter som snart blir menn diskuterer fotball mens de sitter på stoler utenfor baren og gestikulerer ivrig og kommer med verbale utbrudd mens menn som har vært gutter for lenge siden, drikker drømmene sine levende igjen i den lokale baren. Menn som ikke lenger husker de var gutter sitter bare og stirrer rett ut. Ut mot havet.
Så hvorfor Ponza? Rent bortsett fra at den er lett tilgjengelig som utfluktsmål fra masete storbyløver som Roma og Napoli, så har Ponza noe eget, kall det personlighet, kanskje til og med sjel, men helt sikkert noe som trekker deg inn, noe godt og fredfullt.
Så hvorfor Ponza? Rent bortsett fra at den er lett tilgjengelig som utfluktsmål fra masete storbyløver som Roma og Napoli, så har Ponza noe eget, kall det personlighet, kanskje til og med sjel, men helt sikkert noe som trekker deg inn, noe godt og fredfullt.
Catherine er 36 år amerikaner og jobber for FN og er her for 8. gangen. Sammen med sin svenske Anders sitter de i veikanten og venter på bøtten med det mørke, gule lyset som helles over byen i skumringstiden. Hun elsker Ponza.
– Jeg vet ikke helt hva det er, om det er lyset, eller om det er det dypblå havet eller menneskene – Ponza trekker meg til seg. I don't know ...
Ponzas eldre kvinneskare har pyntet seg i dag. De promenerer, smiler ognikker og går runder på 'skryteetappen', sjarmøren – forbi uterestaurantene på piazzaen og ned langs havnepromenaden, opp trappene og rundt igjen – samme ruten. Så setter de seg og blir tause og speider ut over havet etter mannen, etter barna, etter barnebarna – etter kjærligheten.
