Til slutt var det bare noen svake glør igjen, det var tid for å køye. Vi rullet ut underlagene, la oss ned i soveposene, så opp mot den intense stjernehimmelen. Hodelyktene på, det var lesestund.
– Er det noen som mangler en bok, så har jeg med Axel Jensens Ikaros, ropte jeg ut i mørket, tok reiselederens rolle.
Ingen svarte, alle hadde med sin egen.
Det var litt dødtid på reiselitteraturfronten på slutten av 1950-årene. Det var ingen bøker som kunne dekke det nye reisesuget. Det kom fordi vi, den unge generasjonen i Velstands-Norge hadde lyst og anledning til ikke bare fordype oss i Nansen, Amundsen, Ingstad og Fønhus – nei, vi hadde lyst til å reise selv. Men den hadde ingen som kunne lede oss!
Så kom Axel Jensens Ikaros. Den viste oss vei. Ikke nødvendigvis til området i Nord-Afrika hvor handlingen i boken fant sted, men den ga oss den nødvendige inspirasjon, fortalte oss at det ikke var nødvendig med noen ekspedisjon for å dra ut for å oppleve verden. Det var simpelthen bare å dra. Og vi dro. Med hippiebuss til Bombay, på haiketur eller med tog nedover kontinentet. Eller som "work away", gratispasasjerer med jobbeplikt, over de store hav. Vi hadde sikkert reist uansett, men det var Axel Jensen som "pulled the trigger".
Selv puttet jeg som 16-åring boken i sekken og dro til Marokko. Ville se Sahara. Som Axel. For var ikke undertittelen i boken: Ung mann i Sahara?
Boken Ikaros er en roman med rot i virkeligheten. Da den kom var den dristig, for runde vuggende hofter og en forteller som fulgte sømmen i luddernes nylonstrømper med lange sultne øyne, var aldri tilstede i min tidligere favoritter, bøkene til Mikkjel Fønhus.
Axel, jeg kaller han Axel, var kommet til Alger og var helt ute av kurs, for det var til Tibet han egentlig ville, hadde han bare fått visum. Kofferten inneholdt et kart over Tibet, bøker av Nietzche, T. S. Eliot, James G. Frazer og den russiske filosofen P. D Ouspensky. Og ellers klær, toalettmappe og en revolver med tre skudd.Pluss eget manuskript til en bok. Er det rart det pirret?
Boken er spennende, opplysende, utløsende. Axel selv, og jeg hater å fortelle det, var ikke så fornøyd med boken. Den var kanskje ikke litterær nok? Han fortrengte den iallfall, inntil helt mot slutten av sitt liv, da innså han at det var en av de bedre bøkene han hadde skrevet. Den eneste virkelig gode, vil jeg si, og føler meg som en liten sviker.
Tilbake til Algerie. Axel satte det på spissen, slik vi følte det også:
– Nei, turist var jeg nok ikke. Turistene reiste for å hvile, slappe av, komme til de riktige stedene. Jeg var annerledes.
Bra Axel.
Det ble altså ikke noe Tibet. Men da han sto på utenfor Thomas Cooks reisebyrå i Alger og så reklameplakatene i utstillingsvinduet fant han sitt reisemål:
– Fly til Los Angeles! La turen gå til Jamaica! Besøk Kabul! Reis til Angola! Opplev Hong Kong!
– Og midt i den retusjerte drømmeverden, lyste en plakat som virket mer løgnaktig og mer besnærende enn alle de andre: en thargi-kriger med lanse og sverd og skjold, hyllet i svarte, mysteriøse gevanter, sittende på en melkehvit kamel, speidende mot fjell som ikke ville gi slipp på solnedgangen. Og over hele den falske aftenhimmelen med mektige bokstaver: Tamanrasset. Og intet annet enn det.
Så han stjal en djelleba på markedet og dro sørover.
El Golea ligger godt nede i Sahara. I den franske kolonien Algerie var det allerede betydelig eksotisk turisme, men kun for de velsituerte:
– Turistene kom med fly. Direkte fra sivilisasjonen. De bodde gjerne på Hotel dal Piaz et par døgn. De spiste fem retter til middag. Slappet godt av i den frodige haven og ble lystige. Drakk konjakk. Ble søvnige. Drakk isvann. Og ble til slutt syke. … Kritthvit tropehjelm, hvit skjorte, hvite shorts, hvite strømper, hvite sko og hvite fjes. Andre var iført kamera, fluenetting og enorme solbriller. De fotografert uten stans. Laget en vitenskap av det og opplevet Sahara gjennom kameraøyet.
Boken Ikaros er en roman med rot i virkeligheten. Da den kom var den dristig, for runde vuggende hofter og en forteller som fulgte sømmen i luddernes nylonstrømper med lange sultne øyne, var aldri tilstede i min tidligere favoritter, bøkene til Mikkjel Fønhus. Axel, jeg kaller han Axel, var kommet til Alger og var helt ute av kurs, for det var til Tibet han egentlig ville, hadde han bare fått visum.
Hvor etterrettelig er Ikaros? Ganske bra. Axel gjengir mange myter han hører av folk han møter, men de er – myter. Skal man gå ham nærmere i sømmene er han ikke helt stødig i himmelretningene.
Det var ikke noe reisefølge for Axel. Han haiket videre sørover med en lastebil som skulle til Nigeria. En iskald reise på lasteplanet på ørkenplatået ned mot In Salah og Tam og med adskillig dramatikk. Jeg nevnte vel revolveren?
Hvor etterrettelig er Ikaros? Ganske bra. Axel gjengir mange myter han hører av folk han møter, men de er – myter. Skal man gå ham nærmere i sømmene er han ikke helt stødig i himmelretningene. Men han er et søkende menneske som suger til seg inntrykk fra det riktige nivå. Han var også en mann av sin tid, en reiser i en fransk koloni og bærer, uansett hvor mye han streber etter å la være, preg av det:
– På trappen utenfor sykestuen satt en klynge innfødte kvinner og kakler i munnen på hverandre. De var kledd i farveglade bluser og svarte, brusende skjørt. Da vi gikk forbi dem sluttet de å skravle. De ble sittende i åndeløs stillhet og sluke oss med dumme kaffebrune øyne.
Og hans innsikt i legevitenskapen er ikke så stor, for han skriver fra fjellene:
– Man kan ikke leve i slike høyder lenge av gangen. Man står liksom på jordens tak og lar seg velsigne av usynlige hender. Så begynner man nedstigningen.
Vel, Hoggarfjellene er høye, den høyeste toppen Tahat er på 3003 moh. Men han var nok aldri høyere enn 2500 moh. Mange folk er fastboende i langt større høyder.
Axel slår seg ned i Hoggarfjellene. Bor enkelt, har noen få naboer på passe avstand. En av dem var Narval:
– Narval fikk besøk av sin elskerinne. Slangen var vidunderlig vakker mot den gylne huden hans. Når den beveget seg hørte jeg en raspende lyd som blandet seg med lyden av åndedragene hans. Hornslangene gled innsmigrende rundt halsen, fortsatte nedover brystet. Fremdeles med halen i glatt løkke rundt halsen hans snodde den seg rundt livet på ham og gled dovent opp langs ryggsøylen og nakken. Først da den krøp frem over den runde skallen stoppet slangen.
Jeg merker at jeg grøsser like mye når jeg skriver dette nå som da jeg leste det første gangen.
Axel opphold i Hoggar blir slitsomt og ikke egentlig hva han hadde tenkt. Han drar tilbake til Tam:
– Fant du deg selv? Spurte legen.
– Nei, men jeg fant noe annet.
– Hva da?
– Jeg fant De Vises Sten.
– Og hvordan ser den ut? Rund eller firkantet?
Jeg oppfattet ironien, men brydde meg ikke noe om den.
– Ingen av delene, sa jeg – De vises Sten er den absolutte tomhet. Det er akkurat som kjernen i en råtten løk.
Axel Jensens Ikaros er på mange måter grunnleggende for å kunne forstå begynnelsen til norsk ryggsekkturisme.
Pensum fra Sahara.
