Kapp Verde: Boa Vista – rusten vintersol
Nok et atlanterhavsarkipel er i ferd med å erobres av turister. Men foreløpig er Boa Vista jomfruelig øde.
– Etter et par dager her begynner gjestene mine ofte å snakke litt lavere, sier Larissa. Hun driver øyas mest bohemske økohotell, Spinguera. Norske aviser og köttbullar finnes ikke, og aquaparker og delfinshow må du gudskjelov se langt etter. På øya Boa Vista finner du faktisk knapt et høyhus, og veinettet er bare et sammensatt nettverk av humpete, uttørkede elveleier og korte, asfalterte strekninger. Asfalten befinner seg ikke overraskende på distansen mellom flyplassen og øyas to store luksushotell – finansiert av ... ja, du gjettet det, hotellene selv. Resten er bar bakke, og krever firehjulstrekk.
Hva gjør man så, på en øy i Atlanterens absolutte gap utenfor Senegal? Du puster, og starter med det elementære – som å hvile blikket på det som har skjenket navn til øya. «Vakker Utsikt» heter den, og det sier i grunnen det meste. Henrik Sjøfareren og gutta han hadde med seg på laget mens de drev og oppdaget verden for snart seks hundre år siden, hadde en egen evne til å kalle en spade en spade. På strandbaren Boa Vista Social Club sper jeg på med en strela, et lyst øl som brygges lokalt på naboøya. Fra høyttalerne pumpes smørmyk zouk love, en karibisk musikkvariant fra Guadeloupe og Martinique. Fato, datteren til smykkeselgersken, danser med lubne, kakaobrune ben på betonggulvet. Hun gjør det vanskelig å sitte stille, for selv om hun bare så vidt har fylt året, er hun utvilsomt utrustet med en solid og smittende rytmesans. Kanskje er det sant at kappverderne er født med rytmer i blodet? Sikkert er det i hvert fall at dronningen av mourna, selveste Cesária Évora, tok verden med storm. Den barføtte divaen ble hun kalt, og fortsatt har øyboerne vondt for å forstå at hun døde høsten 2011. – Her spiller vi en Cesária-snutt hver eneste dag, sier barmannen Sander og ser trist ut. Sånn blir det kanskje når melankoliens mester forlater scenen for godt. Mourna har mye til felles med både portugisisk fado og spansk flamenco, og ble skapt ut av lengselen som oppstår når man mister generasjoner med menn til havet.
Skal man oppdage Boa Vista, er det helt nødvendig enten å leie sin egen firehjulstrekker, eller å skaffe en guide med bil. En guide kan være smart, ettersom både skilting og veinett er ekstremt improvisert. På fire timer krysser du på tvers av hele øya.
Men her sitter jeg altså, i en myk himmelseng på første rad på stranda. Finkornet puddersand siler mellom tærne, og et multifarget windsurferseil farer forbi. Hadde jeg befunnet meg i et annet, mer turistifisert paradis, ville denne himmelsenga vært totalt uoppnåelig, for ikke å snakke om svinedyr. Men her, i Sal Rei (hovedstaden på Boa Vista), er det fritt fram, gratis for førstemann til mølla. Og i og med at det ikke er så mange andre her, så blir det jeg som kan strekke ut kroppen på hvite puter mens solnedgangen står for tur. De andre gjestene viser seg å være reiseguider fra Tui, charterarrangøren som bringer ukentlige doser med sydenturister til øya. Når de har fri, kommer de hit, til Estoril-stranda, for å nyte det Boa Vista kan aller best, nemlig treenigheten solskinn, strandliv og chillout. – Jeg har forelsket meg helt i Boa Vista, sier svenske Marielle. Hun har jobbet her i seks måneder, lært seg kreolsk, og har absolutt sansen for det lokale. – Det har vært umulig å ikke la seg forføre. Fra første stund har jeg blitt akseptert av lokalbefolkningen, og uansett om jeg er med venner på dansegulvet på Masurka (lokal nattklubb i en container!) eller på byvandring med turister, føler jeg meg trygg. Marielle har tydeligvis blitt så vant til spektakulære solnedganger at hun ikke engang legger merke til det som skjer i horisonten der skydekket sprekker opp rundt en stor, rustenoransje vintersol idet den tar nattestupet.
Skal man oppdage Boa Vista, er det helt nødvendig enten å leie sin egen firehjulstrekker, eller å skaffe en guide med bil. En guide kan være smart, ettersom både skilting og veinett er ekstremt improvisert. På fire timer krysser du på tvers av hele øya, og er du heldig, tar guiden deg med til sine egne favorittsteder. Vår mann, Gabriel, viser oss en skjult tidevannsgrotte på Varandinha-stranda. – Her har du vel tatt med noen dates opp gjennom årene? spør jeg med et smil. Tilbake får jeg et sjenert nikk som sier alt. Gabriel er født og oppvokst på Boa Vista, og er en av de heldige som har emigrerte familiemedlemmer i Statene. – Vi har vært avhengige av tilsendte midler fra tanter og onkler i generasjoner. Forrige tørkeperiode i 2002 rammet oss hardt, men nå som flere turister søker hit på jakt etter sommer når det er vinter hos dem, står vi tryggere på egne ben. Og der har vi Boa Vista i et nøtteskall. Turismen er fortsatt såpass spe at guidene ikke er lei av å stoppe ved severdighetene. Eller når vi vil ut og fotografere. Tvert imot. – Bare rop stopp når dere vil ta bilder! forsikrer Gabriel. En annen sjåfør smigres av at jeg liker gangster-rapen han har på anlegget. – De heter Black Sight! Har du en pendrive? Så kan jeg overføre den til deg? Dette er ikke god service, det er rett og slett genuint gemt.
Og det er tross alt dette det dreier seg om. Å finne sin egen lille flik av øyparadiset før det blir allemannseie.
Foreløpig har man gjort tre ting for å fremme turismen på øya. Det ene er å konstruere to gigantiske hotellpalass med over sju hundre rom hver. Det er dog verdt å understreke at hotellene Tuareg og Karamboa ligger smakfullt kamuflert som overdimensjonerte sandslott i vannkanten. Det andre var å åpne den internasjonale flyplassen Rabil i 2007. Det tredje er forsøket på å innføre såkalte full moon parties i Vianaørkenen. Konseptet er greit nok i og med at Viana er et ekte stykke Sahara som har blåst over havet fra moderørkenen, og derfor lover stjerneklare forhold uten noen form for lysforurensing. Men for at man skal dra i gang et party, trenger man festdeltakere, og de er det ikke så mange av på Boa Vista. Foreløpig egner Viana-dynene seg best til barnslig lek. Følelsen av å kjenne bena synke langt inn i den solvarme sanda, ta løpefart og hoppe uredd ut i det bølgende landskapet er morsomt tidsfordriv. Det samme er quadutfluktene som arrangeres på den ville og vakre Santa Monica-stranda. Atten kilometer med urørt strandlinje der turkise bølger skyller innover fløtefarget sand, gjør dette til øyas desidert beste sted å bade. Og det er tross alt dette det dreier seg om. Å finne sin egen lille flik av øyparadiset før det blir allemannseie.
