Menu Meny

Cambridge – byen i det rolige landskap

En av verdens eldste universitetsbyer. En by og et landskap som flyter sammen. En vakker by, men også en dannet, konservativ, gammeldags by. Dyrk det beste av dette – Cambridge.

Jeg visste at jeg gjorde det helt riktige, for jeg hadde vært her før. Jeg dro ikke direkte til Cambridge, men ikke så langt ifra: Jeg etablerte meg på et lite pensjonat en halv times gange fra universitetsbyen. For mens jeg vanligvis legger vekt på å bo så sentralt som mulig når jeg kommer til en by, gjorde jeg denne gangen et annet, bevisst valg: Valgte Grantchester, for riktig å komme nær Cambridge. En trivelig liten engelsk landsby, men også med et sus fra engelsk litteraturhistorie.
Det begynte allerede da jeg pakket ut klærne mine. Vertinnen stakk hodet inn:
– Jeg tenkte du ville like dette rommet. Lord Byrons gamle rom, sa damen. Jeg vokste jo litt på det. Hun så ut som om hun kunne hete Miss Marple.
Nå vet jeg ikke om Lord Byrons rykte egentlig var så attraktivt. For riktignok ble han en folkehelt i både Hellas og Storbritannia, men Lord Byron, forfatter og politiker, var også kjent som en notorisk skjørtejeger. ‹‹Mad, bad and dangerous to know,›› sa damene om poeten og nasjonalhelten, og det ble sagt at de smilte så underfundig da de sa det. Når sant skal sies, smilte gutta litt også, og det var denne cross over-seksualiteten og Lord Byrons ellers så tvilsomme moral som gjorde sitt til at han, slik hans popularitet på den tiden egentlig skulle tilsi, ikke ble gravlagt i Westminster Abbey, men i en kirke langt ute på landet. I Nottingham. Minneplaten over Byron som i dag står i Westminster Abbey, ble satt opp så sent som i 1969, kanskje som et bevis på det gamle ordtaket om at om hundre år er mye glemt, har noe for seg.

Kings Colleges, med Kings Gollege Chapel. Et høysete for vakker, kirkelig korsang.
Kings Colleges, med Kings Gollege Chapel. Et høysete for vakker, kirkelig korsang.

Helge Baardseth

Egentlig er denne byen som en liten menighet: Den har rundt hundre tusen innbyggere. Svært mange av dem er tilknyttet de forskjellige collegene (som samlet utgjør University of Cambridge), det er ingen industri her, som det er i Oxford.

På vei inn til byen. Jeg vandrer langs elven Cam. Grønne enger, piletrær som henger over elven, svaner som leter etter en godbit, kuer, sauer og hester som beiter. Selve elven er flere steder dandert med en punter, en kajakkpadler eller en roer og med enkelte fluefiskere her og der. Været er fint, livet er lett, jeg har følelsen av å gå inn i et landskap malt av John Constable.
Det går en fin sykkelsti langs elven, og jeg bestemmer meg for at sykkel, det vil jeg leie. Ingen terrengmodell, men en god rett-opp-og-ned-sykkel av merket Raleigh. På den måten holder jeg stilen. En stil som passer terrenget. For det er en stil her. Det hele virker gammeldags, en stemning satt mange år tilbake. Jeg liker det. Og folkene du møter er som landskapet: en liten hilsen, vennlige – dannete, vil jeg si. Slik er Cambridge noe helt spesielt.
Terrenget er flatt, og i synsranden ser jeg nå kirkespirene i byen. Så plutselig er jeg der, midt i sentrum. For dette er noe helt spesielt: Det grønne landskapet strekker seg helt inn i selve byen. Kuene beiter utenfor pubene, på kirketrappen, så å si.

Egentlig er denne byen som en liten menighet: Den har rundt hundre tusen innbyggere. Svært mange av dem er tilknyttet de forskjellige collegene (som samlet utgjør University of Cambridge), det er ingen industri her, som det er i Oxford. Selv om universitetet er blant de ledende i verden, er byen på en merkelig måte litt antikvert. Du har selvfølgelig de gamle pussige anakronismene, som dette med at collegenes May Ball slettes ikke arrangeres i mai, men i juni, og liknende. Det er kanskje mer engelsk enn typisk for Cambridge. Men det er dette med at Cambridge driver med sitt, og ikke så mye annet. Mer snobbete enn romslig. Derfor har teater og konserter alltid hatt gode vilkår i byen. Kunst også, men aldri, og det har med byens sjel å gjøre, samtidskunst. Jeg merker det når jeg går over broen til Clare College, og jeg merker det når jeg går opp i sentrum.Jeg bodde her på slutten av 50-årene, og det er ikke mye som har forandret seg. Synd, tenker jeg det ene øyeblikk – heldigvis, det annet.

Best for punting, men en sluse gir mulighet også for padlere.
Best for punting, men en sluse gir mulighet også for padlere.

Helge Baardseth

Å punte er en av de mest estetiske former for reise. En punt er en lang, smal og lav båt med et lite dekk foran og akter. På akterdekket står punteren, og han skyver båten framover ved hjelp av en puntestikke, ca. 5 meter lang. Dekket er lite og puntestikka er lang og uhåndterlig.

King's College. Aftensang. Min religiøsitet strekker seg ikke lenger enn til kirkemusikk. Det gjør at jeg får en religiøs periode hver gang jeg er i Cambridge. Da siger jeg ned på de harde kirkebenkene, kveld etter kveld. Tenker litt, men nyter først og fremst korsang i verdensklasse. Konsertene i King's College Chapel er det mest kjente, men også andre kirkekonserter har klasse. Det er under en slik korkonsert, Bach, at jeg kommer til å tenke på dobbeltmoralen. Cambridge er jo en stokk konservativ by, en by der moralen blir satt høyt. Det gode ved det er at det gir så god grobunn for dobbeltmoralen, og Oxford, med sin større variasjon, ville aldri kunnet bli det Cambridge ble, landssvikernes høyborg. Med landssvikere i denne forbindelse menes spioner. De fleste av britiske spioner som gikk i Sovjets tjeneste etter den annen verdenskrig, kom fra det kommunistiske, intellektuelle universitetsmiljøet i Cambridge. Som dobbeltagenten Kim Philby, han som senere hoppet av til Sovjet, Burgess – og Blunt, han som senere fikk ansvar for Dronningens kunstsamling – alle medlemmer av spionringen The Cambridge Five.
Tenker jeg, mens jeg sitter og nyter musikk, fremdeles Bach med god smak – og med tresmak.

Puntingens velsignelse. Å punte er en av de mest estetiske former for reise. En punt er en lang, smal og lav båt med et lite dekk foran og akter. På akterdekket står punteren, og han skyver båten framover ved hjelp av en puntestikke, ca. 5 meter lang. Dekket er lite og puntestikka er lang og uhåndterlig. Trikset er å nappe stikka opp fra bunnen slik at den ikke setter seg fast og du må velge mellom stikka og båten. Det er det ikke alle som klarer, de holder igjen litt for lenge, og det igjen har resultert i mye moro for passasjerene og for den som ser det fra land.
Puntingen er bare en del av opplevelsen. For mange år siden gikk jeg på skole i Cambridge. Det var den gang vi var unge og romantiske. Lunsjkurv i punten, god mat og god vin. Det siste visste vi nok ikke helt, for vi var ikke gamle nok til å drikke alkohol, men det var på en måte noe som fulgte med, dette med vinen.
Så puntet vi opp til Grantchester. Jeg husker det som om det alltid var sol den gangen. Lange hvite bukser, stråhatt, hvit skjorte – og du ville ikke tro det: vest. Gjerne fargerik, og den som ikke hadde det, brukte pullover. Det er et så gammeldags ord at jeg nok må forklare at pullover er en genser uten ermer.
Grantchester. Enten lunsj i det grønne, under et piletre kanskje, eller en liten spasertur opp til The Orchard. Den ligger i en stor hage, med behagelige fluktstoler. En tur hit var ekstra stas, for da hadde vi på en måte et litterært alibi. Det var jo her, på The Orchard, forfatterne dro. Lord Byron, selvfølgelig i sin tid, han hadde jo til og med fått oppkalt en egen liten badekulp etter seg, og senere både Rupert Brooke og Virginia Woolf. Ja, om Grantchester kunne man si, når det gjaldt forfattere: Alle var der. Ekstra stas den gangen, ekstra stas nå.
Jeg punter ikke denne gangen. Punting er langsom reise med gode venner, punting har aldri vært en ensom sak.

Helge Baardseth

Så ikke en eneste full ungdom under hele oppholdet mitt. Overrasket før jeg fant svaret: Byens dannelse smitter.

Det smitter. Dannelsen smitter. Om sommeren er Cambridge full av ungdom fra hele verden som skal lære seg engelsk. Tusenvis av ungdommer ville i enhver annen by bety trøbbel og bråk. Tilsynelatende ikke her. Så ikke en eneste full ungdom under hele oppholdet mitt. Overrasket før jeg fant svaret: Byens dannelse smitter.
Også for meg. Jeg setter meg nede ved elven og leser en bok, en diktsamling av Rupert Brooke. Bortenfor meg sitter det en ung dame, og du ville ikke tro det, men hun sitter og leser en bok – en diktsamling av Rupert Brooke, ser jeg når jeg titter i smug.
My restless blood now lies a-quiver,
Knowing that always, exquisitely,
This April twilight on the river
Stir anguish in the heart of me.

Leser jeg. Jeg skotter over på henne. Hun rødmer, og jeg er nesten sikker på at hun leser det samme.

Relaterte artikler

Facebook

Følg oss på Facebook

Daglige oppdateringer fra Vagabonds verden - Få reisetips og ta del i våre aktiviteter og konkurranser!

Følg oss her

Vagabonds nyhetsbrev - meld deg på!

Motta vårt nyhetsbrev som gir deg direkte tilgang til det siste på reisefronten - ca én gang i måneden.

Abonnér - spar 70%

Få med deg alle godsakene fra Norges ledende reisemagasin!