Argentina: Leve Patagonia!
Patagonia – bare navnet! Kristianiabohemens forjettede land. Og nettopp en av bohemene, Nils Johan Schjander, reiste mellom 1889 og 1891 som landmåler og kartlegger av det enorme området Patagonia. Godt og vel hundre år senere reiser Vagabonds utsendte som landtråler og kartleser.
Landskapet i Patagonia minner meg om min naturfaglærer. Mye brunt, som i hans slitte bredstripete kordfløyelsjakke, beige, som de utvaskede buksene, grønn/beige/brunt/svart som i den hullete cardiganvesten hans, grått som sokkene i de utgåtte sandalene, og fra halsen og til midt på maven, som et uttørket elveleie, et gråsvart slapt strikkeslips til litt over navlen. Fjellene omkring har melis på toppene, akkurat som naturfaglæreren min. Men landskapet her har likevel en helt annen energi, en annen inspirasjon, en livskraft .
Det er høst. I dette området av Patagonia, the Lake District, er det litt Western, litt Canada, mye Sveits og et aldri så lite stykke Norge. Vakkert. Enormt. Ensomt.
Jeg befinner meg i Bariloche, en by vest i Argentina, ved foten av Andes, 10-12 mil fra grensen til Chile. Bariloche ligger ved innsjøen Nahuel Huapi.
Nils Johan Schjander skriver i sine dagboknotater (utgitt i boka 'En reise til Patagonia', Forlaget Press 2000):
'Dagen etter slo vi leir på bredden av Nahuel Huapí (indiansk: Nahuel = tiger, huapi = øy), som er den vakreste og mest storslagne innsjøen på de kanter i Cordilleras de los Andes... ' Den aldri rolige innsjøen ser dypblå ut mot den nesten sorte, truende fjellveggen i vest. Indianerne sier at Nahuel Huapí er bunnløs'.
Bariloche er et vintersportssted. I Argentina. En ekte sveitsisk alpelandsby. Samme arkitekturen: trange gater kantet av små gjøkur. Nå er imidlertid Bariloche utenfor sesongen omtrent like spennende som Hemsedal i oktober. Men hvorfor ikke, det er noe eget ved å ferdes i byer som går i dvale, pakker sammen, ruster opp for ny sesong, møte folka som lever og virker der. Tomt på kafeer, restauranter, barer. Alltid først i køen, enten det er i frokostsalen, i baren, når du sjekker ut av hotellet – og ikke minst i gondolen.
Tar inn på Hotel Tres Reyes. Et rent, ubesudlet 50-tallshotell med retrobar og flott utsikt over innsjøen Nahuel Huapi. Her er det ingen. Ingen gjester. Bare en stille, blid dame bak skranken og en mann i pikkolouniform som tørker fotavtrykkene etter meg når jeg går opp trappen til andre etasje, til rommet mitt. Lange, endeløse ganger med like dører. Ikke en lyd. Bare den flyktende, knirkende lyden fra pikkoloens gummisåler mot parketten. Tomme, endeløse hotellkorridorer har noe skummelt ved seg. Noe 'Shining-aktig', noe farlig noe. Huff. Inn på det mikroskopiske rommet med sentralfyring. Her fyres det knallhardt. Som om det var permafrost ute. Her skal ingen hotellgjest fryse. Jeg skrur ned varmen.
Anders Wyller
Butch Cassidy og Sundance Kid kom til Patagonia for å drive med kveg og for å robbe. De slo seg ned 12 mil sør for Bariloche, i Cholia, en halvtimes kjøretur fra hippiebyen El Bolsón. Stikk i strid med sitt noe frynsete renommé er de der omkring husket som lovlydige borgere, seriøse farmere som sleit og jobbet døgnet rundt for føden. Så for å kjenne lukten av krutt og kveg sette jeg kursen sørover, mot nettopp El Bolsón.
Om kvelden sitter jeg alene i retrobaren med boka til Schjander. Pikkolomannen har nå iført seg baruniformen og serverer øl. Etter hvert dukker det opp en ekte syklubbvariant med stedets voksne kvinner. De tar ikke av seg utefrakkene, men blir sittende med dem på. Drikker sherry og prater og ler. Jaså, så det er her de stikker, damene, om kvelden, vekk fra de sure mennene sine og slipper ut litt damp. Vel etter en times konsentrasjonskrevende lesning, er det leggetid for meg. Men i det jeg stikker nesa innenfor døren til rommet mitt, blir jeg slått tilbake av heten. Ned i resepsjonen. Bort til pikkolo/barmannen. Varmt, sier jeg. Terribile, sier jeg på mitt konstruerte spanskengelsk. Et øyeblikk, sier han. Etter fem minutter kommer han opp i en overall og med skiftenøkkel. Vaktmesterrollen. Han er pikkolo/bar/vaktmestermannen. Inn på rommet, bort til radiatoren. Men hvilken vei, hva er varmt, hva er kaldt? Han satser på venstre. Smiler og forsvinner. En time. Like varmt. Jeg gir opp. Opp med vinduene. Like varmt. Jeg sovner og våkner dehydrert opp til brølet fra morgentrafikken utenfor vinduet.
Butch Cassidy og Sundance Kid kom til Patagonia for å drive med kveg og for å robbe. De slo seg ned 12 mil sør for Bariloche, i Cholia, en halvtimes kjøretur fra hippiebyen El Bolsón. Stikk i strid med sitt noe frynsete renommé er de der omkring husket som lovlydige borgere, seriøse farmere som sleit og jobbet døgnet rundt for føden.
Så for å kjenne lukten av krutt og kveg sette jeg kursen sørover, mot nettopp El Bolsón. Tenkte jeg skulle stikke innom franske Odile som dyrker urter i hagen og lager fantastisk mat. Kanskje smake litt på det lokale maltølet som brygges på Cervecería El Bolsón.
Jeg har leid meg en bil.
Jeg har 380 graders geviret oppe, argentinere er noen jævler på hjul. Foran meg, bak meg, ved siden av venstre, ved siden av høyre. Må konse.
Det duskregner. Veien skjærer gjennom den karrige naturen. Fjell i det fjerne. Pampas. En gaucho til hest. Han er tøff. Passerer en bensinstasjon med navnet Automovil Club Argentino. Stilig. Sola skinner på en hvit fjelltopp. En hest beiter langt borte. Det var det Schjander skulle; sjekke om det var strekninger som egnet seg for dyrking, eller muligheter for å ale opp kveg eller hester.
Veiene er bra, fint å kjøre, men skiltingen er slett. Jeg må ha kjørt feil. Jeg skulle vel ha tatt til høyre etter Lago Gutierreez. Æsj, snur og kjører tilbake. Kjører inn på plassen foran noe som må være et hostell. Ligger inne blant løvtrær med en plen som fører ned til stranden ved innsjøen. Her var det da vakkert! Det kommer en jente ut og spør på engelsk hvor jeg skal. Hun forklarer, er blid og hjelpsom. Kom tilbake hvis du vil sove over her.
Suser videre. Etter halvannentime kommer jeg til El Bolsón. Det regner. Jeg finner frem til la Casona de Odile. Odile er ikke hjemme. Hun er i Frankrike. Kommer tilbake i november. Jaha. Det regner. Jeg kjører forbi skilt som tilbyr fjellturer, kajakkturer, campingplasser, paragliding. Men alt er stengt. El Bolson vil ikke ha gjester på denne tiden av året.
Anders Wyller
Jeg setter fra meg bilen og legger ut på en fottur gjennom Parque Nacional Los Arrayanes. 12 kilometers gange etter en litt for diger bit med argentinsk kjøtt, er ikke helt optimalt. Jeg plukker opp en kongle. Klemmer den i hånden. Vil ikke ha hold.
Jeg drar tilbake om kvelden til hostellet ved Lago Gutierrez.
Maria Gabriela smiler og tar imot meg. Hun er 25 år og markedssjef for en hostellkjede, The Hostell-Inn. Kjeden har to hosteller i Buenos Aires og nå dette i Patagonia. Ideen er personlige herberger, med en original stil, komfortabelt, hvert rom med bad, knall service, gratis internett etter kl 22.00 og - ikke minst - billig!
Jeg betaler 5 dollar natten for et enkeltrom. Og når jeg skriver meg inn, får jeg en flaske vin. Hæ? Er det virkelig mulig å drive butikk på denne måten?
Stedet har en stor stue/spisesal med selvbetjent, åpent kjøkken og en diger peis. Veggene er malt i rødt. Dype, deilige sofaer. Østeninspirerte figurer. Smakfullt. Enten lager du maten selv, eller så bestiller Maria maten for deg fra en restaurant i nærheten.
Her skal jeg bli. Dette er et sted for meg.
– Velkommen, har du det bra? Maria Gabriela har vært sammen med en nordmann og bodd i Drammen. Hun snakker litt norsk.
Ja vel.
Det er fem andre gjester på hostellet.
– Hei, Bernt her. Jeg så passet ditt.
Ja vel.
Tilfeldighetene viser ingen nåde. En norsktalende husvert og to nordmenn under samme tak utenfor sesongen på et vintersportssted i Argentina.
Bernt er 30 år, lei av jobben som IT-mann. Sliten, vil gjøre noe annet. Først ut å reise.
Senere på kvelden møter jeg Emma. Hun er fra Fulham. Du hører med en gang på aksenten at hun har vokst opp på the sunny side. Hun reiser alene.
– I'm actually right in the middle of a midlife crisis. Hun var utbrent i jobben i Barclays Bank. Skal være på reisefot ett år, hjem til jul.
Umang (31) fra California. 5 års medisinstudier. Måtte vekk. Lei av alt. Slitet. Måtte ut å reise for å finne ut av hva han ville her i livet.
Hm - hva er dette for noe? Har jeg kommet til et slags rekonvalesenssted for folk med midtlivskriser? Kanskje jeg befinner meg i en midtlivskrise selv? Kanskje det er derfor jeg er blitt trukket hit av usynlige tråder til dette stedet.
Om kvelden spiller vi shitface. Jeg blir shitface. Hele tiden.
Neste dag kjører jeg nordover igjen. Smake litt mer på patagonisk pint natur. Til Villa La Angustura. 13 mil. Et perfekt chillout sted. Og det var hit eks-president Menem dro for å slikke sine sår etter diverse angivelige kosmetiske inngrep, noe han for øvrig benektet og hevdet at ansiktshevelsene skyldtes vepsestikk.
Nettopp.
Jeg må tilbake gjennom Bariloche og rundt på den andre siden av nasjonalparken Nahuel Huapi for å komme til Angustura. Landskapet er gjerrig. Iblant stiger karakteristiske smale trær opp. Iblant buskas. Iblant intet.
Villa La Angustura er en lekeby innerst ved Lago Nahuel Huapi. Pene tømmerhus kanter El Cruce, byens sentrum. Til tross for den fredelige idyllen, har innbyggertallet økt til 10 000 de siste årene. Folk med penger har slått seg ned ved innsjøen, de uten er gjemt bak putenuttefasadene. Om vinteren forvandles byen til Patagonias tredje største skisted.
Jeg setter fra meg bilen og legger ut på en fottur gjennom Parque Nacional Los Arrayanes. 12 kilometers gange etter en litt for diger bit med argentinsk kjøtt, er ikke helt optimalt. Jeg plukker opp en kongle. Klemmer den i hånden. Vil ikke ha hold.
Om kvelden er det Coldplay på anlegget. Peisen er tent. Folk sitter med hver sin bok. Drikker rødvin. Planlegger utflukter, fotturer, rundturer, sykkelturer. Opp til Cerro Catedral med gondolbane. Se Patagonia fra taket...
Jeg ser på folka rundt meg. De er en gjeng mennesker i slutten av tyveårene, begynnelsen av tretti. De er på reise alene. Vekk fra hurtiglivet. Reise for å rense hjertet og huet. Kanskje finner de det her? Drømmen om Patagonia lever.
'Derfor kom jeg heller ikke tilbake dit hvor jeg tross alle strabaser følte meg så vel og hvor jeg så gjerne skulle vende tilbake. Tilbake til de tause indianerne ... Tilbake til de koselige leirbålene ... Ja, tilbake til indianerlivet med rike omvekslinger, men hvor hver dag var nok for seg; de kommende dager fikk sørge for seg selv.
Nils Johan Schjander
