Formentera: Bohemian Rhapsody!
Balearene. Denne lille øygruppen i Middelhavet, hvor hovedøya Mallorca har opplevd renessanse og nyter status som hipt, og Ibiza fortsatt sliter med imaget som the bad guy, ligger Formentera der og nyter at ingenting skjer. Hippy, hippy shake!
Havet ruller inn over Platja Midgjorn. Den fem kilometer lange finkornede stranden ligger på sørvestsiden av Formentera. Det turkisfargede havet dasker stranden og skyller over nakne tyskere, italienere og engelskmenn som ligger og døser ubesværet i solen, leser en bok, tuller litt med kjæresten eller utveksler hete yogatips. Ikke en strandaktivitet i mils omkrets. Folk er flinke til det her. Ikke gjøre noen ting. Nyte livet, rett og slett.
Underlig hvordan øyer som ligger bare en totimers fergetur fra hverandre, kan utvikle seg så forskjellig. Mens Mallorca rister av seg siste rest av det ensidige charterstemplet og Ibiza fortsatt omfavner synden, ligger Formentera der som en uskyldsren, flat, forblåst utpost som vil bestemme sjæl. Her er få hotellkomplekser. Myndighetene på Formentera vet å tenke grønn linje og bærekraftig turisme. For å beskytte den utsatte floraen og sanddynene har man langs alle strendene snekret elegante plankeveier som bukter seg over sanddynene og sørger for at sjeldne plantearter får stå i fred.
Landskapet på Formentera er goldt, hardt og flatt, steppeaktig med diverse spredde buskvekster. Overalt langs øyas forrevne kyststrekk er det plutselige søkk, små grotteaktige bukter som ender i en liten sandstrand – ideelle lommer for ensomhetsjegere. Stemningen er avslappet, for å si det mildt. Ytterst frisinnet, i den forstand at du kommer som du er, med klær, uten klær – sistnevnte ikke akkurat noe vi er helt komfortable med her på berget. Om Formentera ikke akkurat kan kalles et hippieparadis, så er det i hvert fall en øy som innbyr til utpreget bohemsk livsførsel. Døse, drikke, spise, lese, bade, drikke, sove ...
Formentera er og blir forpint. Ikke bare naturen – mye sol og stadig skiftende vinder magrer ut øya –, men også historien vitner om småruskede forhold. Både grekere, kartagere, romere, normannere og katalanere har hatt sin tid på øya.
Jeg scootrer rundt på øya. Noen olivenlunder her, brune sandsteinmurer der, flekker med luftig furuskog, en og annen geit, og Hola! her er en dame som vil sitte på – bare bort til krysset der, gracias! Videre, forbi hvite hus prydet med røde klatreplanter. Veien er snill, den bukter seg svakt og forsiktig over hele øya. En syklist, så en til. Havet er der hele tiden, lyden av tunge bølger som velter over den forrevne kystlinjen, buskas og sand som flytter seg, vinden som iblant overrumpler og gjør at jeg vingler litt - og solkrem! Husk den.
Formentera er og blir forpint. Ikke bare naturen – mye sol og stadig skiftende vinder magrer ut øya, men også historien vitner om småruskede forhold. Både grekere, kartagere, romere, normannere og katalanere har hatt sin tid på øya. Romerne kalte den Frumenteria, «Hveteøya», men etter Romerrikets fall ble øya et såpass populært utfluktsmål for plyndrende barbarer fra Nord-Afrika at innbyggerne, stort sett nybyggere som dyrket korn, fant ut at fillern heller, dette er ikke noe blivende sted for oss, vi flytter. Så holdt de seg unna i et årtusen eller så, før de listet seg tilbake en gang i det attende århundre. Vakttårnene langs kysten, ved Punta Prima og Pi des Catala, vitner om disse harde tidene, og San Francisco Xavier’s kubeformede kirke fra attenhundretallet hadde faktisk en kanon på taket for å holde piratene unna. Kirkene rundt om på øya fungerte altså både som Guds hus og som festningsvern mot de vemmelige barbarene.
Som mange andre øysamfunn har også Formentera blitt behandlet med steinhard likegyldighet fra moderlandet Spania, og måttet greie seg selv. Under den spanske borgerkrigen led øya tungt under Franco. Mens Ibizas innbyggere sverget til høyresiden, tok formenteserne parti for venstresiden – noe de fikk unngjelde hardt for av Franco og hans venn Mussolini. I årene mellom 1939 og 1942 var Formentera en konsentrasjonsleir for politiske fanger fra det spanske fastlandet.
Men Formenteras opprørske ånd har overlevd, og øya er i dag synlig engasjert i grønn og bærekraftig turisme.
Formentera har ennå ikke hentet frem sitt mest servile jeg – ennå er det bare en del tyskere, noen engelskmenn og drøssevis med italienere. Skandinaver – null komma niks. Stemningen på Formentera er laidback, for å si det mildt. Du kommer ikke hit for det store adrenalinkicket.
Det er midten av juni. Formentera har ennå ikke hentet frem sitt mest servile jeg – ennå er det bare en del tyskere, noen engelskmenn og drøssevis med italienere. Skandinaver – null komma niks. Stemningen på Formentera er laidback, for å si det mildt. Du kommer ikke hit for det store adrenalinkicket.
Jeg spør Sabrina, som driver bar/kafé/klesbutikken Sa Paste inne i Sant Francesc, hvorfor det kommer så mange italienere hit.
– Det er kort vei fra Italia. Bare en times flytur, dessuten er det fortsatt billigere her enn i Italia. Italienerne kjøper opp feriehusene til tyskerne. Det er umulig å bygge her nå, myndighetene er svært restriktive. Heldigvis. Derfor har prisene naturlig nok sust i været de siste årene.
Veien tilbake fra La Mola svinger svakt og går ukrevende ned til Es Calo. Alle disse småbyene har sitt eget særpreg, alt ettersom hva slags strand de grenser til. Ved Es Calo er kysten forreven og forblåst, men det lille samfunnet har et pust av hygge og imøtekommenhet, tross beliggenheten smækk i hovedveien. Litt lenger nord, i pinjeskogen, finner du forresten mange rimelige og hyggelige overnattingstilbud.
Jøye meg, er ikke det Alan? Yachtsman, som han presenterte seg som i går da jeg møtte ham mens han var på vei ned i sin tiende vodkashot i baren til Sabrina. Nå står han på huet ned i en container.
– Amazing what you find at these places. I found a windsurferboard last week.
Går plankeveien over til Platja de Levant og kommer til en helt annen kyststemning. Herlig strand og svære bølger som dundrer inn. Havet er skiftevis turkis og mørkeblått. Og hvis du aldri har prøvd å virke ubesværet når du spør noen nudister om veien, har du sjansen til det her.
Scooteren putrer videre og nordover. Underlig hvordan folk bestandig søker seg til hverandre selv om man har de deiligste alternativer rett ved siden av. Slik også med Platja de Illetes ytterst på nordpynten. Her er det fint, bevares, men stappfullt allerede nå, tidlig i juni. Her finner du alle typer folk, mange barnefamilier fordi det er beskyttet og langgrunt. Nesten umulig å få parkert scooteren. Går plankeveien over til Platja de Levant og kommer til en helt annen kyststemning. Herlig strand og svære bølger som dundrer inn. Havet er skiftevis turkis og mørkeblått. Og hvis du aldri har prøvd å virke ubesværet når du spør noen nudister om veien, har du sjansen til det her.
Formenetera er lett å like. Lett å reise til og rundt på. I juli–august kan det være ganske tett her, og de som drar hit er stort sett folk mellom 25 og 40. Men det blir aldri masete. Det er coolt. Mye av grunnen til den avslappede atmosfæren er at Formentera har en sterk miljøbevegelse, og myndighetene har maktet å gjennomføre og holde på en bærekraftig turisme.
En forutsetning for et vellykket opphold: Du må være villig til å gire om. Det virker som om folk er flinke til det her. Flinke til å gjøre ingenting. Flinke til å la humla suse, pleie seg selv ved å sove, spise, drikke, bade – lade opp.
Det er bra nok for meg.
