– Det er der vi skal bo. Johan Bogghed har stanset scooteren og ser innover Fulmardalen på Spitsbergen. Det er noen timer siden den svenske svalbardguiden tok med seg en hjelpeguide og fire turister og kjørte ut av Longyearbyen på en scootervei med tjue spor i bredden. Etter et par mil svingte vi til høyre. Da ble sporene færre og for en time siden sluttet løypa. Derfra var det bare våre scootere som lagde spor i snøen. Nå sitter Johan på kubikkmonsteret og peker på en mørk, liten prikk i den hvite fjellsiden over oss.
– Vi setter fra oss bagasjen der og drar rett til østkysten, sier han og trykker tommelen på gassen og kjører det siste stykket opp til anleggsbrakka. Den 12 kvadratmeter lille hytta femti kilometer øst for Longyearbyen har sju sengeplasser og utedo uten tak eller vegger. Takpapp på veggene og store lemmer foran vinduene beskytter mot uvær. Nærmeste nabo er en innefrosset seilbåt 35 kilometer unna. Skal du sove godt de tre nettene du har betalt for å tilbringe i anleggsbrakka, bør soveposen din være i versting-klassen. Til tross for den spartanske standarden, graver norske og utenlandske turister hver vinter dypt i lommeboka for å bo i bua. Grunnen er enkel, for fra den lille brakka er det ikke mer enn 30 kilometer til Svalbards "isbjørn-land". Hvis ikke du vil bo i telt, er det ingen steder på den arktiske øygruppa det er mulig å overnatte nærmere de hvite villbeistene.
Trygve Sunde Kolderup
På Svalbard er det kun forskere med spesialtillatelser til å gå i land i fjerne naturreservater som har større sjanse til å møte kongen av den arktiske villmarken enn turistene som reiser kjører rundt på havisen øst for Spitsbergen.
Når vi fortsetter østover fra hytta, er Nordpolen ikke mer enn 120 mil unna. På den store breen ned mot østkysten klarer vinden og kuldegradene å presse seg gjennom ansiktsmaske, skibriller og en dobbel balaklava-lue. Over bretoppen er det whiteout og tåke. Først nede ved fjordisen presser sola seg gjennom alt det hvite. Ved brefallet tar Johan geværet ut av kassen på scooteren og henger det over skulderen. I beltet har han ladet pistolen med varselskudd. En høy, blå isvegg skiller breen fra den islagte Storfjorden. – Herfra må alle være på vakt, sier han og smiler. På Svalbard er det kun forskere med spesialtillatelser til å gå i land i fjerne naturreservater som har større sjanse til å møte kongen av den arktiske villmarken enn turistene som reiser kjører rundt på havisen øst for Spitsbergen. I et par timer kjører vi rundt på uten å se noen av de 3000 bjørnene som finnes i det enorme området mellom Øst-Grønland og den russiske utposten Novaja Zemlja. – Er du i tvil om hva du ser, garanterer jeg at det ikke er bjørn, forteller Johan. Etter tolv år som finansrådgiver i Stockholm, er det dette han har jobbet med de siste årene. Han har sett bjørn så mange ganger at han ikke lenger gidder å telle. Han vet hvordan de skal se ut. Det gjør ikke jeg, og flere ganger har jeg med klump i magen og hjertet i halsen pekt på gråhvite flekker jeg synes beveger seg på havisen. Når vi kjører nærmere og ser at det bare er store issvuller, lurer jeg på om jeg egentlig blir glad eller skuffet. – Før vi drar tilbake, tar vi en pause der borte, sier Johan og peker på et isfjell som er frosset fast i havisen.For å være sikker på at det ikke skjuler seg bjørn inntil kanten av isfjellet, kjører vi to ganger rundt det før vi stanser scooterene utenfor en isgrotte som skal gi oss ly for den kalde vinden. Med to hender på geværet går Johan inn i grotten for å sjekke.– Det er greit. Vi kan ta en kort pause her inne.Han kommer ut og leter fram kassen med mat på scooterhengeren.
Trygve Sunde Kolderup
Heldigvis er bjørnen like skremt som oss. Den forsvinner tilbake i grotta og dukker etter hvert opp på toppen av isfjellet. I noen magiske sekunder ser den ned på oss, før den snur seg og løper vekk.
Det er da jeg for første gang treffer verdens største landlevende kjøtteter. Denne gangen er jeg ikke i tvil. Det som står innerst i grotta jeg er i ferd med å gå inn, likner definitivt ikke en issvull. Jeg snur meg og løper som et helvete. Ut av grotta kryper et pelsbeist på om lag 400 kilo. – Faen. Det er bjørn i grotten, roper jeg og kaster en halvspist matpakke mot den. Akkurat da ser det ikke ut som om Johan har brukt store deler av sitt yrkesaktive liv på å introdusere it-selskaper på Stockholmsbørsen. Før jeg rekker å snu meg, ligger han klar med geværet. – Start scooterne og rus motoren, roper hanBortsett fra Johan og hjelpeguiden, består turgruppa vår av fire ferskinger som knapt hadde sett en scooter før vi kom Svalbard. Likevel har ingen problemer med å finne startknappen og gi full gass et lite stykke bortover isen.Heldigvis er bjørnen like skremt som oss. Den forsvinner tilbake i grotta og dukker etter hvert opp på toppen av isfjellet. I noen magiske sekunder ser den ned på oss, før den snur seg og løper vekk. Den gråhvite skyggen flykter raskt bortover isen.
Inne i grotta er det ingen rester etter de fire skivene med gulost jeg smurte med meg ved frokostbordet. På østkysten av Spitsbergen er du bare drøyt hundre mil fra Nordpolen. Og innimellom er du bare noen meter unna isbjørn.
