Jordan: Blant beduiner og klassiske severdigheter
Å ri på kameler gjør vondt. Det gjør vondt som bare det. Akkurat som hester, hvis man ikke er vant til å ri på dem. Prøv bare å ri på en kamel i fire timer, sprettende opp og ned mens frykten kretser omkring soliditeten til familiejuvelene. Prøv så å forklare den voggende, ensomme cowboy-gangen din til en gruppe japanske turister som knipser i vei mens de høflig forsøker å undertrykke latteren. De ler sikkert i Tokyo nå. De ler av cowboy-gaijinen på bildene fra Wadi Rum i Jordan.
All respekt til beduinene, for deres legendariske gjestfrihet. For å klare å overleve i et slikt ugjestmildt miljø. Og respekt til dem som praktisk talt er født på en kamel.
– Jeg leverer boksemat, drikke og forsyninger til beduinlandsbyen Rum, forteller sjåføren Riad. Gi meg vannet, er du snill. Ja, jeg vet det er Ramadan, men jeg er en reisende. Meg? En beduin?
Riad svarer med å gi meg et blikk som forteller at han i aller høyeste grad er fra byen. Kanskje respekten for beduinene ikke er det den en gang var?
En skjønn tomhet Ugjestmilde landskap har ofte en skjønnhet som er omvendt proporsjonalt med deres dødelighet, og Wadi Rum er intet unntak. Landskapets nakenhet er slående. Det er som om Gud skapte jorden, hoppet over et par dager i skapelsen og plasserte mennesker i denne brennhete intetheten. Små tufter med tørre, blekgrønne busker peprer den røde sanden, og beduinenes sorte geitehårstelt er som små øyer av menneskehet flytende på et stort, flammende hav.
Men beduinene er ikke den eneste grunnen til at turister begir seg ut hit. De dramatiske steinformasjonene som tårner opp fra den golde ørkensanden er lokkemat nummer én. Fans av westernfilmer vil muligens nikke gjenkjennende til dette landskapet, fra utallige John Wayne-filmer, mens Wadi Rum spiller hovedrollen i en annen film: Lawrence of Arabia. Thomas Lawrence var britisk spion og eventyrer og en nøkkelfigur i det arabiske opprøret i 1916. Opprøret førte til kollaps i tyrkernes herredømme i området og dannelsen av de første arabiske statene. Lawrence rekrutterte kjernetroppene i opprøret blant beduinstammene i Wadi Rum, og grunnmuren i det som skal ha vært huset hans står fremdeles i skyggen av en kolossal klippevegg. Han hadde dette å si om sine lokale krigere i avisen The Times i 1918:
De var kremen av krigere i Arabia, men de var også den mest hårsåre og kranglete menneskeforsamlingen man kan tenke seg. I løpet av seks dager måtte det avgjøres 14 private feider, 12 overfall med våpen, fire kameltyverier, en ekteskapsdisputt, to tilfeller av det onde øyet og en forbannelse.
Chris Lyngaas
Det er et naturens mirakel. Klippene og steinene forandrer farge til blodrødt idet solen senker seg over horisonten. Mutlak har slått av mobilen, og stillheten er overdøvende
Beduingutten Spol fremover 90 år. Se på den radmagre gutten med den skitne t-skjorten, sandalene og pisken som geleider kamelen over sanden. Han er 17 år. Han har en mobiltelefon med en irriterende ringelyd som han spiller om og om igjen. På mobilen har han et bilde av en kamel. Han kaster tankeløst fra seg søppel og digger Bob Marley. Han heter Mutlak, er beduin og tilhører Zalabia-stammen. Han er også et levende bevis for at verdens ungdommer er mer like enn man skulle tro. Mutlak er min guide og viser meg rundt i dette nakne landskapet som er hans hjem.
Han forsøker å fortelle meg noe, men det er vanskelig å forstå det han sier. Grammatikk, ordrekkefølge og diksjon er fremmede konsepter når det gjelder Mutlaks enestående utgave av det engelske språket. Han snakker i entusiastiske strømninger der ordene smelter sammen:
– YougotelephoneMutlakhelloMutlakcamelmotherfathercomegoodbaksheesh!
Jeg aner fremdeles ikke hva han mente.
Den reisende Det er et naturens mirakel. Klippene og steinene forandrer farge til blodrødt idet solen senker seg over horisonten. Mutlak har slått av mobilen, og stillheten er overdøvende. Lyden fra kamelens føtter som kverner sanden er det eneste som er hørbart.
Min todagers kamelrundtur nærmer seg midtpunktet idet kvelden setter inn og i mitt hode er jeg allerede 700 år tilbake i tid. Jeg er Ibn Battuta, den legendariske marokkaneren fra det 13. århundret som sverget at han besøkte hvert eneste land under muslimsk herredømme. Nå er jeg på vei fra Damaskus til Mekka, sammen med min trofaste hunnkamel Alian og min trofaste våpendrager Mutlak, for å gjennomføre hajj – den rituelle pilegrimsturen alle muslimer plikter å gjennomføre. Senere skal jeg nedover østkysten av Afrika, opp til Krimhalvøya, derifra til India og så til Kina før jeg vender hjem etter 25 år på vandring. Jeg kommer til å ende opp med å tilbakelegge langt flere kilometer enn selveste Marco Polo. Men først må jeg finne et sted å overnatte.
Chris Lyngaas
Det er natt på jorden, og himmelen er bleksvart. Wadi Rum gløder i lyset fra månen og utallige stjerner, og den røde sanden kjennes kjølig og tilgivende på nakne fotsåler.
En kjærlighetssang Det er natt på jorden, og himmelen er bleksvart. Wadi Rum gløder i lyset fra månen og utallige stjerner, og den røde sanden kjennes kjølig og tilgivende på nakne fotsåler. Klippene og steinformasjonene rundt oss, formet til merkelige former av vinden og sanden, står som buffere mot det store intet bortenfor, som skiltvakter i silhuett. Luften blir merkbart kjøligere, og lukten av brennende ved blander seg med den stramme lukten av kamelene som tygger på buskene noen meter unna. Mutlak og to andre guider, Awad og Khaled, sitter rundt bålet ved foten av en klippe. De er nettopp ferdige med å spise mensaf, en beduinrett med ris, lam, safran og pinjenøtter. Kaffekannen blir satt på bålet, og Khaled begynner å tromme på en tom bensinkanne mens han synger med klagende tenorstemme:
Hennes ansikt var som fullmånen, hennes øyne,
Som blinkende stjerner i ørkennatten,
Hun forlot meg en gang, hun forlot meg to ganger,
Jeg forfulgte henne på min ærbare kamel.
Hvis noen spør, fortell den smertefulle sannhet:
Plaget av motgang, pinet av kjærlighet,
Slik har mitt liv sunket.
Chris Lyngaas
Gjestfrihet er ekstremt viktig for beduinene. Fremmede blir aldri avvist, fordi i eldre tider kunne det innebære døden i dette harde klimaet.
Den forlatte byen Gjestfrihet er ekstremt viktig for beduinene. Fremmede blir aldri avvist, fordi i eldre tider kunne det innebære døden i dette harde klimaet. I ruinbyen Petra, nord for Wadi Rum, blir denne gjestfriheten personifisert ved Odeh og Omar, to unge beduiner som tilbyr eselturer til slitne turister. Odeh og Omar ligner på bakgateskurker, med hjemmelagde tatoveringer, fett hår og gulltenner. De viser seg å være vennligheten selv idet de vinker meg over for å dele maten deres. Det er lunsjtider, og vi sitter i den svalende skyggen av et tre mens vi nyter hardkokte egg, arabisk flatbrød og varm, søt te.
Petra er en turistattraksjon i verdensklasse, et av disse spesielle stedene som fortsatt forhekser den mest garvede reisende til tross for det store antallet turister og de forskjellige fellene som settes opp for dem. Det er en by hogd ut av stein for tusener av år siden av nabateerne, et arabisk handelsfolk som fungerte som mellommenn i handelen mellom øst og vest. 100 år etter Kristus overtok romerne, men byens viktighet forsvant med årene. Den ble med tiden forlatt og glemt, unntatt av lokale beduiner, som ikke ønsket fremmede i området. Byen ble gjenoppdaget i 1812 av Johann Burckhardt, en sveitsisk eventyrer som måtte lære seg flytende arabisk og snike seg inn forkledd som beduin for å kunne ta herligheten nærmere i øyesyn.
Gud og nabateerne må ha arbeidet sammen som henholdsvis scenograf og dramaturg i skapelsen av Petra. Byen nås igjennom et kilometerlangt, fem meter bredt pass som slynger seg gjennom det rødfargede fjellet. Åpenbaringen kommer idet bergsprekken slutter – i en dyp kløft, ansikt til ansikt med et ruvende rosafarget tempel hogd ut av fjellet. Al Khazneh, som tempelet kalles, er et av verdens mest kjente syn. Den har en gjesteopptreden i den tredje Indiana Jones-filmen – Det siste korstog, men har først og fremst fungert som et hjem.
– Vi pleide å bo i hulene og templene i Petra, forteller Odeh. Vi laget maten vår, sov og oppfostret barna våre her du står nå.
Petra er et bittersøtt minne for de lokale beduinene fra B'dul-stammen. De ble kastet ut av Petra i 1985, etter at UNESCO utpekte Petra som en av verdens kulturarver og ble flyttet til en nyoppført landsby nord for Petra. Med på flyttelasset kom de sedvanlige kranglene, uenighetene og historiene om penger som ble borte. Beduinene hevder at de ble lurt i byggingen av landsbyen, der husene ikke ble så fine som planene gav inntrykk av. På den andre siden fikk de monopol på næringsvirksomhet i selve Petra. Ungene selger potteskår, mennene tilbyr eselturer og gamle mynter og kvinnene viser fram håndarbeidet sitt. Den tradisjonelle nomadelivsstilen beduinene er kjent for, er på tilbaketog over hele regionen. Det er stadig vanskeligere og mindre ønskelig å opprettholde en nomadisk livsstil hele året.
Chris Lyngaas
Beduinenes kvinner står i en litt friere stilling enn sine mer bortgjemte bysøstre, selv om de fremdeles i høyeste grad er underlagt både mennenes og islams restriksjoner. Det harde livet har nødvendiggjort et likere partnerskap mellom menn og kvinner.
Beduinjenta I den andre enden av Petra finner man enda et storslagent tempel, større enn Al-Khazneh, skåret ut fra fjellveggen. Tempelet ligger på et elevert platå med panoramautsikt over dette merkelige steinlandskapet. El-Deir, eller klosteret som det også kalles, er et av Petras prominente severdigheter. Den kan kun nås via en smal sti som slynger seg oppover fjellet.
– Hei kjekken! Hun som roper er Manal, en 16 år gammel beduinjente som selger kjeder til turistene langs stien.
– Du kan gjerne ta bilder av meg, men da må vi gjøre det her borte. Lyset er bedre!
Jeg spør om hun er godt kjent med fotografikunsten. Hun setter kokett hånden på hofta og gir meg et ertent blikk.
– Selvfølgelig! Ser jeg ut som en dumming?
Beduinenes kvinner står i en litt friere stilling enn sine mer bortgjemte bysøstre, selv om de fremdeles i høyeste grad er underlagt både mennenes og islams restriksjoner. Det harde livet har nødvendiggjort et likere partnerskap mellom menn og kvinner. Manal forteller at kvinnene har en mer avslappet væremåte overfor turister, men i omgang med andre muslimer observeres fortsatt de strenge levereglene.
Kulturkollisjon Teen er drukket og eggene spist, men for Odeh gjenstår et problem, og han spør meg om hjelp. Han har møtt en amerikansk kvinne, og han har fått mobilnummeret hennes. Nå vil han ha meg til å skrive en SMS der han forteller at han elsker henne. Jeg gir ham en kort innføring i forholdet mellom mann og kvinne i vesten og klarer å overbevise ham om at det å erklære sin udødelige kjærlighet etter ett møte ikke er et særlig smart trekk. Jeg skriver i stedet en ærlig, men behersket beskjed og trykker på send-knappen. Odeh er takknemlig og inviterer meg til middag i sitt enkle betonghus i beduinlandsbyen. Jeg lar være å fortelle ham at sjansen for positiv respons er forsvinnende liten.
Uansett har han to koner allerede.
